Treåringen nekter å bruke bestikk, uansett hva han får servert. Ettåringens tålmodighet ved bordet er begrenset til i underkant av 50 sekunder, med mindre jeg står på hodet og danser maten inn i munnen hans. Men det er selve prosjektet som bekymrer meg. Hvordan går det med denne familien, egentlig? 

Rett overfor meg sitter mannen min. Han har mørke ringer under øynene. Dagen startet tidlig, og jeg vet det er travelt på jobben. Han har mye å tenke på.

Jeg er full av forståelse, men tom for medfølelse. For JEG er sliten! Jeg er jo oppe med minstemann HVER time om natten! Og det er JEG som hjelper ungene under middagen – og som når magen rumler en time senere innser at jeg kun har spist potetskrell og pølseskinn til middag.

Er jeg bitter? 

Kanskje. Mest av alt er jeg lei meg for hvordan jeg har blitt. Jeg pleide å være søt! Jeg vil rekke ut hånden, be om en klem … det får vente til stemningen er litt bedre. Jeg savner klemmene ved oppvaskbenken. Men jeg har ikke akkurat lagt opp til det. Det vet jeg. Noen dager er jeg så ustabil at jeg sliter med å henge med selv.

Det ble pølser igjen. Tenk at jeg som egentlig er opptatt av sunn mat serverer sånt! Jeg valgte riktignok kalkunpølser. Den magre typen. Så da har jeg kanskje ryggen fri?

Det gikk fort. Middag på ti minutter. Jeg var kaptein Sabeltann mens de ble varme. 

Jeg hadde planen klar. Dette familielivet skulle jeg fikse bedre enn noen! Jeg skulle ligge i forkant og være både pedagogisk og kjærlig til enhver tid. Jeg skulle være en som «sto i det» og aldri, aldri, aldri mistet motet. 

Mine barn skulle finne søvnen selv, spise det de fikk servert, se minimalt på TV, være bleiefri før de ble to, og sa jeg «kom» skulle de stå og logre ved min side på sekundet. Jeg skulle være fattet og rolig og helst unngå harde «NEI». Jeg har lest bøker om sånt. 

Vi skulle prioritere hverandre, vi skulle vise hverandre interesse, vi skulle finne styrke sammen. Og vi skulle le og tøyse om ting skar seg litt. Jeg skulle ikke bli deprimert og han skulle ikke bli utslitt. Vi skulle ha overskudd til flere enn oss selv. Vi skulle være en sånn familie som betydde noe for andre. Vi skulle være hjertevenner. Vi skulle elske fram det beste i hverandre. 

Det var det vi hvisket til hverandre for mange år siden. De kveldene vi tvilte litt på om det kunne bli oss. «Jeg ser et hvitt hus», sa jeg da. «Et hus hvor vi har det godt, hvor vi kan være avslappa og puste fritt». «Jeg ser det jeg også», sa han og en tro på en lys framtid sammen begynte å vokse. 

Ting er ikke helt som vi så for oss. Huset vi bor i er sort. Men det er ikke poenget. «Huset» jeg ser er en metafor, en visjon for hvem vi vil være. 
Jeg glemmer så lett at vi  bare så vidt er i gang. Vi har ikke vært gift i mer enn i fire år. Ungene er rykende ferske!

Vi prøver og feiler – og lykkes.

Vi er underveis, ikke i mål. Det er ikke i dag vi skal evaluere og vurdere hvordan dette gikk. «Det hvite huset» har ikke flyttet på seg. Det er ikke for sent! Det er heller for tidlig! Så klart man skal spørre seg hvordan det går innimellom, men svaret på hvordan det går nå, er det ikke mulig å se herfra. Vi står midt oppi det. 

De spiser kanskje ikke så pent, Men NOE av det vi formidler sitter!  

Han har ringer under øynene og er sliten av lite søvn. En helt! Han er der hele tiden. Jo da, takknemlighet er en av følelse som skyller gjennom meg jevnlig. Jeg er virkelig heldig. Etter en god natts søvn er han både kjekk og sjarmerende! 

I kveld når vi har lagt oss skal jeg hviske «jeg ser et hus». Så håper jeg han sier at han fortsatt ser det han også. Eller kanskje jeg skal skrive det med store bokstaver på veggen, så vi ikke glemmer at det er dit vi skal.

– A

Jeg klatter maling på veggene. Ikke en ny og spennende farge. Nei, jeg maler over hakk og riper som har kommet til de siste årene. Det begynner å synes at det har levd folk i huset vårt. Nesten alle veggene har fått én og annen skramme. For ikke å snakke om gulvet som er fullt av små og store riper.

Vi burde vært mer forsiktige. Tatt oss bedre tid. Tenkt oss om. Ventet på hjelp. En del av disse skrammene er strengt talt blitt til på grunn av hastverk og dårlig planlegging. De fleste av dem blir heldigvis usynlige med en klatt maling.

Jeg klatter litt maling i fjeset. Det begynner å synes at jeg har levd en stund. De siste årene har satt dype spor. Særlig rundt øynene. Heldigvis finnes det concealer og maskara. Jeg lurer på jeg har rynker inni meg. Jeg tror sjelen min har fått fine linjer og pigmentflekker.

Det er rart å være her i livet. Helt fram hit har jeg fulgt en slags plan. Skole, utdanning, jobb, mann, barn og ett barn til. Nye ting å erobre. Jeg vet ikke helt hva slags følelse jeg hadde forestilt meg å sitte med nå. Kanskje jeg hadde sett for meg å kunne ta en pust i bakken.

«Vedlikeholdsfritt og lettstelt» har alltid tiltrukket meg. Lat som jeg er. 

Men! Den jobben jeg ville ha skal gjøres, mannen jeg ønsket meg skal leves med og ungene skal vokse opp. Huset skal bli stående. Dag for dag. År etter år. I stekende solskinn, i pissregn, i vind og i bitende kulde. Det rives og slites i både hus og mennesker. Samme hvor glad vi måtte være i dem. 

Snøballen ruller av seg selv, men jeg må jammen henge med om den skal rulle i riktig retning. 

Alt må vedlikeholdes. Det må lappes, males og elskes daglig. Hvis ikke faller det sammen. Noen ganger er det lettere å vedlikeholde tak og vegger enn mennesker. Det hadde vært kjekt om hakkene og ripene mellom oss lot seg hele med en klatt maling. Noe så håndfast og konkret. Det hadde gått med en del maling.

Følelser er mer flytende og flyktige … det gjelder å holde blikket og hjertet åpne for hverandre. Være rause med unnskyldninger og tilgivelser. La latteren og gråten sitte løst. 

Jeg øver stadig – og jeg tror jeg kan se en viss effekt.

Når jeg vasker over kjøkkenbenken kan jeg ta meg i å spørre: Hvor mange ganger har jeg gjort akkurat dette? Hvor mange ganger kommer jeg til å ha vasket benken i løpet av livet? Det er ikke få. Det er kjedelig, men også noe vakkert over sånne gjentakelser som man aldri får gjort én gang for alle. Det ligger kjærlighet i sånt. 

Det gjelder kjøkkenbordet også. Hvor mange ganger skal jeg dekke på med de samme tallerknene, knivene og gaflene, for så å møysommelig sette de i oppvaskmaskinen 20 minutter senere? 

Utenfor ser jeg mannen min luke i hagen.  Selv om han drar opp ugresset med roten, vet han at jobben må gjøres igjen neste år. Han synes det er kjedelig, men gjør det for at vi skal ha det fint.

Jeg klatter maling på veggene og håper vi kan bli gamle her.

I morgen skal jeg stå opp med ungene, sånn at han kan få sove.

– A

Å si at jeg er spesielt glad i å henge opp klær er å fare med løgn. Det er tvert imot noe jeg synes er ganske kjedelig. Jeg skal innrømme at jeg har vasket den samme klesvasken både to og tre ganger fordi jeg har planlagt dårlig (ikke et tips, men en skamfull innrømmelse). Om jeg bare har vasket sokker og truser, hender det jeg helt enkelt velter klærne ut av maskinen og lar dem tørke på gulvet.

Å være nyforelska gjør det meste i verden fint. Da er det stas å vaske klærne til den utkårede. Det å blande klesvask føles intimt. Nesten stas! Jeg kan huske den første gangen jeg slang oppi én av mine egne truser. Jeg følte jeg gjorde en rampestrek!

Noen ganger må jeg være litt alene på vaskerommet. Da holder jeg opp små babyplagg og kjenner en klump i halsen. Allerede for små! For bare noen måneder siden sto jeg full av forventning med de samme plaggene. Jeg hadde klump i halsen da også, men den var annerledes. Da var jeg gravid og redd for at det ikke skulle finnes nok kjærlighet i meg til enda en liten kropp. En bekymring jeg kunne spart meg. Babyen kom og tok hjertet mitt. Jeg visste han ville det. Men hvor ble det av tiden? De små plaggene passer ikke lenger. Babyen min forsvinner litt etter litt hver dag. Han har blitt en liten gutt som elsker pølser og broren sin. Jeg kan kjenne en trang til å vekke han og snuse han i nakken. Jeg hilser han både adjø og velkommen hver dag.

Jeg har en pappeske stående klar. Oppi den putter jeg klærne guttene mine har vokst i fra. Det ligger mange drømmer og forventninger i den boksen. Kanskje det er derfor det smerter meg litt at den stadig fylles opp. Det er ikke bare et kapittel i guttenes liv som går mot slutten … det gjelder så absolutt meg også. Det er så mye jeg liker på dette stedet i fortellingen. Jeg vil bli her litt til! 

Vaskepulver. Det finnes visst noen som bruker måleskje. De er gærne, tenker jeg. Jeg slumper, akkurat som med det meste her i livet.

Og så har vi tøymykner. Et relativt nytt fenomen for meg. Jeg bruker det nesten aldri. Det lukter godt, men jeg har ikke sansen for myke håndklær. Å tørke seg med et nyvasket håndkle hos meg er litt som å tulle, nesten brette, seg inn i sandpapir. Det minner meg om barndom og sommerferier. Det har absolutt sin sjarm. Jeg kan nesten kjenne sandkorn mellom tærne. Dessuten er det deiligere å bli klødd på ryggen enn å bli kilt, er det ikke? Mamma kan ikke ha brukt tøymykner. 

Noen ganger finner ikke klærne veien til skittentøyskurven. En skjorte henger over en stol, en genser ligger i en krøll på gulvet. Jeg blir tvunget til ta i bruk luktesansen. Lukte meg frem til svaret på spørsmålet: trenger denne en vask? En ekkel aktivitet når svaret er et definitivt «ja».

Blandingen av svette og parfyme. Tankene mine kan spinne. En dag vil én av oss stå med fjeset begravd i en genser på jakt etter lukten av det livet vi hadde sammen. Det ble oss! Vi gjorde det! Småbarnsperioden er kanskje ikke den mest romantiske fasen i ekteskapet, men hadde vi mistet hverandre, ville disse luktene vært kjære minner. Jeg tror jeg ville blitt sint om noen hadde vasket de vekk.

Jeg sender han en melding. Skriver: kjør forsiktig.

Skålen med tilfeldig lommerusk. En hårstrikk, en spenne, en halvfull tyggispakke – små skatter vi har glemt at vi eier. Jeg husker jeg pleide å raske med meg småpengene mamma hadde funnet i pappas bukselommer. Jeg tror til og med det var lov! Sånn sikret jeg meg litt smågodt midt i uka. 

Jeg vasker hendene.
Noen ganger føles livet som et glatt såpestykke. Så fort jeg har fått grepet om det sklir, nærmest fyker, det ut av hendene mine. Sånn må det kanskje være. 

– A

Hjelp er noe vi helst vil klare oss uten – men som vi trenger i ulike former gjennom hele livet. En fødsel setter i sving en hel kjede med hjelp. Barnevakt til søsken, et sykehus, en jordmor, en partner… Mange hjelpende hender og enda fler velmente råd.

Om babyer kunne sagt kun ett ord fra første dag, hadde ordet vært «hjeeeeeeelp». For det er det de ber om når de gråter. En følelse eller et behov har meldt seg, som de trenger hjelp til å håndtere. De ber MYE om hjelp!

Som små er vi helt prisgitt en haug gode og hjelpende hender.  Og på vår siste dag er vi avhengige av andre for å få dø med verdighet. Vi er så sårbare at det er skummelt.

Men det er innmari vakkert også!

I vår kultur handler det å bli voksen i stor grad om å bli selvhjulpen. Man er ikke vellykket før man klarer seg selv. Men hva er en forfatter uten en leser, en sanger uten et publikum, en sjåfør uten en passasjer? Hva er et menneske uten et annet? 

Småbarnsforeldre trenger masse hjelp. De trenger sine egne foreldre, foreldre til andre barn, lekekamerater til barna, Peppa gris … og liter på liter med kaffe.

De trenger også et nytt perspektiv. En ny visjon for tiden som kommer, ellers vil logistikken komme og ta over det som pleide å være hellig. Forholdet trenger en utstrakt hånd.

Litt hjelp kan bety en så stor forskjell. Likevel kvier vi oss veldig for å spørre.

Det føles godt å være til hjelp. Vi må ikke glemme å gi hverandre den følelsen en gang i mellom.

Vi vil gjerne at andre skal se og forstå hva vi trenger hjelp til.

Jeg har funnet ut at det blir mye hyggeligere om jeg sier «kan du ta med deg kidsa ut litt, sånn at jeg får ryddet litt her?». Jeg husker det innimellom!

Behovet for hjelp lar oss aldri være i fred, men kan variere veldig i alvorlighetsgrad. Når vi ber om hjelp innrømmer vi jo at det er ett eller annet vi ikke får til. Derfor er det rart at vi ofte ber om hjelp til ting vi kanskje kunne klart selv, men blir stille når det virkelig gjelder. Hvorfor tenker vi at vi burde takle indre demoner alene, men bør får hjelp til å hente posten?

Ikke bli stille når det gjelder!

Å spørre om hjelp er å bite i et surt eple. Det går bra! Det kan komme veldig mye godt ut av det.

-A