Å si at jeg er spesielt glad i å henge opp klær er å fare med løgn. Det er tvert imot noe jeg synes er ganske kjedelig. Jeg skal innrømme at jeg har vasket den samme klesvasken både to og tre ganger fordi jeg har planlagt dårlig (ikke et tips, men en skamfull innrømmelse). Om jeg bare har vasket sokker og truser, hender det jeg helt enkelt velter klærne ut av maskinen og lar dem tørke på gulvet.

Å være nyforelska gjør det meste i verden fint. Da er det stas å vaske klærne til den utkårede. Det å blande klesvask føles intimt. Nesten stas! Jeg kan huske den første gangen jeg slang oppi én av mine egne truser. Jeg følte jeg gjorde en rampestrek!

Noen ganger må jeg være litt alene på vaskerommet. Da holder jeg opp små babyplagg og kjenner en klump i halsen. Allerede for små! For bare noen måneder siden sto jeg full av forventning med de samme plaggene. Jeg hadde klump i halsen da også, men den var annerledes. Da var jeg gravid og redd for at det ikke skulle finnes nok kjærlighet i meg til enda en liten kropp. En bekymring jeg kunne spart meg. Babyen kom og tok hjertet mitt. Jeg visste han ville det. Men hvor ble det av tiden? De små plaggene passer ikke lenger. Babyen min forsvinner litt etter litt hver dag. Han har blitt en liten gutt som elsker pølser og broren sin. Jeg kan kjenne en trang til å vekke han og snuse han i nakken. Jeg hilser han både adjø og velkommen hver dag.

Jeg har en pappeske stående klar. Oppi den putter jeg klærne guttene mine har vokst i fra. Det ligger mange drømmer og forventninger i den boksen. Kanskje det er derfor det smerter meg litt at den stadig fylles opp. Det er ikke bare et kapittel i guttenes liv som går mot slutten … det gjelder så absolutt meg også. Det er så mye jeg liker på dette stedet i fortellingen. Jeg vil bli her litt til! 

Vaskepulver. Det finnes visst noen som bruker måleskje. De er gærne, tenker jeg. Jeg slumper, akkurat som med det meste her i livet.

Og så har vi tøymykner. Et relativt nytt fenomen for meg. Jeg bruker det nesten aldri. Det lukter godt, men jeg har ikke sansen for myke håndklær. Å tørke seg med et nyvasket håndkle hos meg er litt som å tulle, nesten brette, seg inn i sandpapir. Det minner meg om barndom og sommerferier. Det har absolutt sin sjarm. Jeg kan nesten kjenne sandkorn mellom tærne. Dessuten er det deiligere å bli klødd på ryggen enn å bli kilt, er det ikke? Mamma kan ikke ha brukt tøymykner. 

Noen ganger finner ikke klærne veien til skittentøyskurven. En skjorte henger over en stol, en genser ligger i en krøll på gulvet. Jeg blir tvunget til ta i bruk luktesansen. Lukte meg frem til svaret på spørsmålet: trenger denne en vask? En ekkel aktivitet når svaret er et definitivt «ja».

Blandingen av svette og parfyme. Tankene mine kan spinne. En dag vil én av oss stå med fjeset begravd i en genser på jakt etter lukten av det livet vi hadde sammen. Det ble oss! Vi gjorde det! Småbarnsperioden er kanskje ikke den mest romantiske fasen i ekteskapet, men hadde vi mistet hverandre, ville disse luktene vært kjære minner. Jeg tror jeg ville blitt sint om noen hadde vasket de vekk.

Jeg sender han en melding. Skriver: kjør forsiktig.

Skålen med tilfeldig lommerusk. En hårstrikk, en spenne, en halvfull tyggispakke – små skatter vi har glemt at vi eier. Jeg husker jeg pleide å raske med meg småpengene mamma hadde funnet i pappas bukselommer. Jeg tror til og med det var lov! Sånn sikret jeg meg litt smågodt midt i uka. 

Jeg vasker hendene.
Noen ganger føles livet som et glatt såpestykke. Så fort jeg har fått grepet om det sklir, nærmest fyker, det ut av hendene mine. Sånn må det kanskje være. 

– A