Treåringen nekter å bruke bestikk, uansett hva han får servert. Ettåringens tålmodighet ved bordet er begrenset til i underkant av 50 sekunder, med mindre jeg står på hodet og danser maten inn i munnen hans. Men det er selve prosjektet som bekymrer meg. Hvordan går det med denne familien, egentlig? 

Rett overfor meg sitter mannen min. Han har mørke ringer under øynene. Dagen startet tidlig, og jeg vet det er travelt på jobben. Han har mye å tenke på.

Jeg er full av forståelse, men tom for medfølelse. For JEG er sliten! Jeg er jo oppe med minstemann HVER time om natten! Og det er JEG som hjelper ungene under middagen – og som når magen rumler en time senere innser at jeg kun har spist potetskrell og pølseskinn til middag.

Er jeg bitter? 

Kanskje. Mest av alt er jeg lei meg for hvordan jeg har blitt. Jeg pleide å være søt! Jeg vil rekke ut hånden, be om en klem … det får vente til stemningen er litt bedre. Jeg savner klemmene ved oppvaskbenken. Men jeg har ikke akkurat lagt opp til det. Det vet jeg. Noen dager er jeg så ustabil at jeg sliter med å henge med selv.

Det ble pølser igjen. Tenk at jeg som egentlig er opptatt av sunn mat serverer sånt! Jeg valgte riktignok kalkunpølser. Den magre typen. Så da har jeg kanskje ryggen fri?

Det gikk fort. Middag på ti minutter. Jeg var kaptein Sabeltann mens de ble varme. 

Jeg hadde planen klar. Dette familielivet skulle jeg fikse bedre enn noen! Jeg skulle ligge i forkant og være både pedagogisk og kjærlig til enhver tid. Jeg skulle være en som «sto i det» og aldri, aldri, aldri mistet motet. 

Mine barn skulle finne søvnen selv, spise det de fikk servert, se minimalt på TV, være bleiefri før de ble to, og sa jeg «kom» skulle de stå og logre ved min side på sekundet. Jeg skulle være fattet og rolig og helst unngå harde «NEI». Jeg har lest bøker om sånt. 

Vi skulle prioritere hverandre, vi skulle vise hverandre interesse, vi skulle finne styrke sammen. Og vi skulle le og tøyse om ting skar seg litt. Jeg skulle ikke bli deprimert og han skulle ikke bli utslitt. Vi skulle ha overskudd til flere enn oss selv. Vi skulle være en sånn familie som betydde noe for andre. Vi skulle være hjertevenner. Vi skulle elske fram det beste i hverandre. 

Det var det vi hvisket til hverandre for mange år siden. De kveldene vi tvilte litt på om det kunne bli oss. «Jeg ser et hvitt hus», sa jeg da. «Et hus hvor vi har det godt, hvor vi kan være avslappa og puste fritt». «Jeg ser det jeg også», sa han og en tro på en lys framtid sammen begynte å vokse. 

Ting er ikke helt som vi så for oss. Huset vi bor i er sort. Men det er ikke poenget. «Huset» jeg ser er en metafor, en visjon for hvem vi vil være. 
Jeg glemmer så lett at vi  bare så vidt er i gang. Vi har ikke vært gift i mer enn i fire år. Ungene er rykende ferske!

Vi prøver og feiler – og lykkes.

Vi er underveis, ikke i mål. Det er ikke i dag vi skal evaluere og vurdere hvordan dette gikk. «Det hvite huset» har ikke flyttet på seg. Det er ikke for sent! Det er heller for tidlig! Så klart man skal spørre seg hvordan det går innimellom, men svaret på hvordan det går nå, er det ikke mulig å se herfra. Vi står midt oppi det. 

De spiser kanskje ikke så pent, Men NOE av det vi formidler sitter!  

Han har ringer under øynene og er sliten av lite søvn. En helt! Han er der hele tiden. Jo da, takknemlighet er en av følelse som skyller gjennom meg jevnlig. Jeg er virkelig heldig. Etter en god natts søvn er han både kjekk og sjarmerende! 

I kveld når vi har lagt oss skal jeg hviske «jeg ser et hus». Så håper jeg han sier at han fortsatt ser det han også. Eller kanskje jeg skal skrive det med store bokstaver på veggen, så vi ikke glemmer at det er dit vi skal.

– A