Tulipaner og ugress

Hagen vår har sett bedre dager. Jeg står og ser på den innenfra. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Gresset er brunt, med unntak av ulike ugressvekster som ser ut til å trives  godt.

Det er mye å ta tak i. Det nærmer seg sommer, og det har vært et par skikkelig varme dager allerede. Jeg blir sliten bare av tanken. Jeg vet så godt hvordan jeg aller helst skulle hatt det. Om jeg bare hadde hatt en tryllestav med futt i!  

På jobb kan jeg høre «så tålmodig og rolig du er» – et kompliment jeg avfeier før jeg har hørt det ferdig. Tenker: tror du ja, for du vet ikke hvem jeg egentlig er. Du vet ikke hvor kort lunte jeg kan ha!

Men, hvorfor er den dårlige utgaven av meg mer virkelig enn den som gjør noe bra?

Hvorfor identifiserer jeg meg mer med de dårlige sidene enn de gode?

For noen er jeg til å regne med, en de kan lene seg på med full vekt.  

For andre er jeg en glassmanet de aldri får grep om. En som glemmer å svare på meldinger og ikke ringer opp igjen. 

Jeg har én skulder til å gråte på, og én jeg vender bort. 

Jeg er en fantastisk mor den ene timen, for så å bli irettesatt at fireåringen, med rette, den neste. Det er så lett å glemme de gode øyeblikkene. Ikke ta inn det som glitrer, bare fordi det ikke kun er glitter. 

På slutten av dagen tenker jeg ofte at i morgen skal jeg skjerpe meg. Men kjenner med det samme den tyngende vissheten om at jeg ikke kommer til å klare det. For det er ikke bare å ta seg sammen. Det har jeg prøvd. 

«Så fin du er» kan noen si til meg en dag jeg har kjole på. Oppi hodet mitt kommenterer en liten demon «Ja, på overflaten så. Undertøyet er hullete, og hun har ikke barbert leggene under strømpebuksa en gang. Det er ikke egentlig noen fin frue dette her, hun bare later som».  Jeg kan kjenne en skam over å ha gitt meg ut for å være noe jeg ikke er. 

Var det ikke ekte det som ble kommentert med positive ord? Var ikke det også den sanne meg?

Jeg kan bli så sint på meg selv når jeg ikke rommer andres prosesser, feil og mangler. Men jeg er jammen ikke særlig raus med meg selv heller. Jeg har nulltoleranse for ugress. 

Det er slitsomt å rydde, luke, vaske, fikse, håndtere, takle. I hvert fall når det skal være en forutsetning for å få sette blomster på bordet, invitere venner, bake boller, ta imot klemmer eller slippe noen tett på. 

Jeg er ikke helt i mål med meg selv. Det er en del som helst skulle vært luket bort. 

***

Jeg har bestemt meg for å kjøpe inn blomster. 

Hagen blir nok ikke helt som i drømmen i år heller. Men jeg tror jeg skal begynne i andre enden nå. Begynne med pynten. 

La blomstene vokse og gro side om side med ugresset. Tåle å være både vakker og fæl på en gang. 

Noen ganger vil jeg stoppe tiden. 

Jeg kan sprekke av håp og håpløshet på samme dag. 

Livet både herjer og duller med meg. 

Jeg gråter og ler.

Jeg har kastet bort sjanser, jeg har sløst bort tid.

Men jeg har også grepet muligheter og fått til ting. 

 Jeg taper og vinner litt hver dag.

– A

En kommentar om “Tulipaner og ugress

  1. Hei Andrea 🤗 Idag er jeg i Hvaler gjestehage og jobber. Tenker på deg og hagen din. Har egentlig lyst til å hjelpe deg/dere med den. Så dere kommer igang ihvertfall. 😊 Og så har jeg lyst til å treffe deg. Se gutta dine/deres. Og se kunsten din. Og så hadde det vært så hyggelig om dere kunne kommet en tur hit eller hjem til oss. Vi har hage for barn. Husker og sklie 😃 Her i gjeste hagen er det barnevennlig. Ender og høner og dam 🍃 Sender deg et par bilder på Messenger. Ser du på det da?

    Lørdags hilsen fra Rita 😊

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s