Grunnen er det vi har under føttene. Det er stedet vi står. Stedet der omstendighetene vi er en del av utspiller seg, om vi liker det eller ikke. Det er grunnen som holder oss oppe og støtter oss. Men stedet vi står på kan også utfordre.

Grunnen vi står på forteller oss hvor vi er, hvem vi er, hvilken sesong vi er i. Den kan fortelle om hvor vi har vært og gi et hint om hvilken retning livet vil ta. Noen ganger er grunnen under føttene som seig leire. Ofte lager vi denne leiren i hodet, når vi lar den slitsomme teipen av tvil, usikkerhet og frykt gå på repeat mellom ørene.

Det blir vanskelig å gå.

«Om jeg bare var i hennes sko», har jeg tenkt, og drømt meg til en annen grunn. Et annet utgangspunkt. Med en slags overbevisning om at hun jeg gjerne skulle vært har et enkelt liv og er oversiktlig skrudd sammen. Hun sykler aldri i motbakke.

Jeg husker imidlertid godt hvor paff jeg ble da en dame sa «livet ditt går liksom på skinner det» til meg, på en dag jeg ikke akkurat følte det sånn.

Vi robber oss selv for store porsjoner glede ved å sammenlikne det vi kjenner ved oss selv, med det vi ikke kjenner i en annen. Det vil jo alltid være noen som er smartere, mer talentfulle og penere. Det er alltid noen som jobber litt hardere, er mer kreative og mer fattet enn oss. Men bak hvite tenner og store smil, kan det foregå ting ingen ser.

Har du tenkt på at alt det du ikke er, egentlig ikke er så interessant? Lista over alt du ikke kan, ting du har prøvd som gikk dårlig,  anger og feil som jager deg, øyeblikk da du krabba hjem i ydmykelse … det er egentlig ikke er så interessant.

For vi har jo alle et eget par sko. Å modnes betyr kanskje å tørre å fylle ut skoa, selv om de har blitt skitne. La foten gli helt inn og ta det derfra. La grunnen man allerede står på være et utgangspunkt for det neste steget.

Tenke: Det er her jeg begynner.

Men hva vet jeg?

-Andrea