Da jeg var gravid med vårt første barn sa jeg litt engstelig til Pesh «barn skal ikke få barn». Men det har vist seg at det var akkurat det som skjedde. Det kom til og med to stk. ganske tett!

Det slutter aldri å overraske meg at den pakka jeg trodde skulle komme på døra en dag, ikke kommer. Pakken med alle følelsene, systemene som skulle være på plass når lysene på kaken hadde blitt sa mange som de har blitt nå. Når skal jeg bli en stabil klippe som står i alle vær? 

Til å ikke tro noe særlig på magi, har jeg hatt mange forestillinger om hvordan en del ting i livet bare skulle ordne seg på magisk vis. Det er jo helt sprøtt å få mann og to barn om det du trenger mest av alt her i verden er alenetid. Hvorfor skulle jeg plutselig trenge mindre av det når jeg fikk flere folk i huset?

… og når skal interessen for gardiner, sengetøy, blomsterbed og påskepynt for alvor komme over meg?

Jeg må innrømme at jeg har dratt meg i håret og lurt på hvorfor  i alle dager jeg trodde dette med unger var en god idé. En følelse man kan tro man er helt alene om … for den snakker man bare om med lav innestemme.

Men så er det jo en gang sånn at det går an å ønske seg flere ting på én gang. Jeg ønsker meg fortsatt det jeg allerede har mer enn alt på jorden.

Det går an å være lykkelig og ha litt klaus helt samtidig. Det er mulig å være nøyaktig der man vil være og likevel kjenne en liten uro i magen. Det gjelder kanskje bare å bli?

Jeg må ha trodd at modenhet kom med økt ansvar. På sett og vis gjør det nok det. Men automatisk går det ikke.  I hvert fall ikke for meg!

Jeg har mer voksesmerter nå enn jeg hadde som barn. Jeg har ikke strukket meg en millimeter siden jeg var fjorten!

Noen ganger når vi sitter rundt middagsbordet kan tanken på at det er jeg som er moren i flokken komme overraskende på meg. Jeg tviler ikke på at jeg har født dem. Sånt glemmer man ikke. Men jeg lurer på om de noen gang kommer til å forstå at moren deres er ei lita jente med musefletter, og at jeg har forstått nesten like lite som dem. Jeg bare later som at jeg er trygg og stabil og at jeg setter dem først. Eller, jeg gjør jo det, men jeg hadde kanskje trodd at det skulle koste meg mindre.

Jeg er omtrent like umoden som dem. Jeg har bare sluttet å kaste maten i gulvet når jeg er sint. Jeg blir stille og mutt i stedet.

Å være voksen er tydeligvis noe man gjør.

❤ A