Tulipaner og ugress

Hagen vår har sett bedre dager. Jeg står og ser på den innenfra. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Gresset er brunt, med unntak av ulike ugressvekster som ser ut til å trives godt.

Det er mye å ta tak i. Det nærmer seg sommer, og det har vært et par skikkelig varme dager allerede. Jeg blir sliten bare av tanken. Jeg vet så godt hvordan jeg aller helst skulle hatt det. Om jeg bare hadde hatt en tryllestav med futt i!

På jobb kan jeg høre «så tålmodig og rolig du er» – et kompliment jeg avfeier før jeg har hørt det ferdig. Tenker: tror du ja, for du vet ikke hvem jeg egentlig er. Du vet ikke hvor kort lunte jeg kan ha!

Men, hvorfor er den dårlige utgaven av meg mer virkelig enn den som gjør noe bra?

Hvorfor identifiserer jeg meg mer med de dårlige sidene enn de gode?

For noen er jeg til å regne med, en de kan lene seg på med full vekt.

For andre er jeg en glassmanet de aldri får grep om. En som glemmer å svare på meldinger og ikke ringer opp igjen.

Jeg har én skulder til å gråte på, og én jeg vender bort.

Jeg er en fantastisk mor den ene timen, for så å bli irettesatt at fireåringen, med rette, den neste. Det er så lett å glemme de gode øyeblikkene. Ikke ta inn det som glitrer, bare fordi det ikke kun er glitter.

På slutten av dagen tenker jeg ofte at i morgen skal jeg skjerpe meg. Men kjenner med det samme den tyngende vissheten om at jeg ikke kommer til å klare det. For det er ikke bare å ta seg sammen. Det har jeg prøvd.

«Så fin du er» kan noen si til meg en dag jeg har kjole på. Oppi hodet mitt kommenterer en liten demon «Ja, på overflaten så. Undertøyet er hullete, og hun har ikke barbert leggene under strømpebuksa en gang. Det er ikke egentlig noen fin frue dette her, hun bare later som». Jeg kan kjenne en skam over å ha gitt meg ut for å være noe jeg ikke er.

Var det ikke ekte det som ble kommentert med positive ord? Var ikke det også den sanne meg?

Jeg kan bli så sint på meg selv når jeg ikke rommer andres prosesser, feil og mangler. Men jeg er jammen ikke særlig raus med meg selv heller. Jeg har nulltoleranse for ugress.

Det er slitsomt å rydde, luke, vaske, fikse, håndtere, takle. I hvert fall når det skal være en forutsetning for å få sette blomster på bordet, invitere venner, bake boller, ta imot klemmer eller slippe noen tett på.

Jeg er ikke helt i mål med meg selv. Det er en del som helst skulle vært luket bort.

***

Jeg har bestemt meg for å kjøpe inn blomster.

Hagen blir nok ikke helt som i drømmen i år heller. Men jeg tror jeg skal begynne i andre enden nå. Begynne med pynten.

La blomstene vokse og gro side om side med ugresset. Tåle å være både vakker og fæl på en gang.

Noen ganger vil jeg stoppe tiden.

Jeg kan sprekke av håp og håpløshet på samme dag.

Livet både herjer og duller med meg.

Jeg gråter og ler.

Jeg har kastet bort sjanser, jeg har sløst bort tid.

Men jeg har også grepet muligheter og fått til ting.

Jeg taper og vinner litt hver dag.

– A

Trøtt, håp og kjærlighet

Treåringen nekter å bruke bestikk, uansett hva han får servert. Ettåringens tålmodighet ved bordet er begrenset til i underkant av 50 sekunder, med mindre jeg står på hodet og danser maten inn i munnen hans. Men det er selve prosjektet som bekymrer meg. Hvordan går det med denne familien, egentlig?

Rett overfor meg sitter mannen min. Han har mørke ringer under øynene. Dagen startet tidlig, og jeg vet det er travelt på jobben. Han har mye å tenke på.

Jeg er full av forståelse, men tom for medfølelse. For JEG er sliten! Jeg er jo oppe med minstemann HVER time om natten! Og det er JEG som hjelper ungene under middagen – og som når magen rumler en time senere innser at jeg kun har spist potetskrell og pølseskinn til middag.

Er jeg bitter?

Kanskje. Mest av alt er jeg lei meg for hvordan jeg har blitt. Jeg pleide å være søt! Jeg vil rekke ut hånden, be om en klem … det får vente til stemningen er litt bedre. Jeg savner klemmene ved oppvaskbenken. Men jeg har ikke akkurat lagt opp til det. Det vet jeg. Noen dager er jeg så ustabil at jeg sliter med å henge med selv.

Det ble pølser igjen. Tenk at jeg som egentlig er opptatt av sunn mat serverer sånt! Jeg valgte riktignok kalkunpølser. Den magre typen. Så da har jeg kanskje ryggen fri?

Det gikk fort. Middag på ti minutter. Jeg var kaptein Sabeltann mens de ble varme.

Jeg hadde planen klar. Dette familielivet skulle jeg fikse bedre enn noen! Jeg skulle ligge i forkant og være både pedagogisk og kjærlig til enhver tid. Jeg skulle være en som «sto i det» og aldri, aldri, aldri mistet motet.

Mine barn skulle finne søvnen selv, spise det de fikk servert, se minimalt på TV, være bleiefri før de ble to, og sa jeg «kom» skulle de stå og logre ved min side på sekundet. Jeg skulle være fattet og rolig og helst unngå harde «NEI». Jeg har lest bøker om sånt.

Vi skulle prioritere hverandre, vi skulle vise hverandre interesse, vi skulle finne styrke sammen. Og vi skulle le og tøyse om ting skar seg litt. Jeg skulle ikke bli deprimert og han skulle ikke bli utslitt. Vi skulle ha overskudd til flere enn oss selv. Vi skulle være en sånn familie som betydde noe for andre. Vi skulle være hjertevenner. Vi skulle elske fram det beste i hverandre.

Det var det vi hvisket til hverandre for mange år siden. De kveldene vi tvilte litt på om det kunne bli oss. «Jeg ser et hvitt hus», sa jeg da. «Et hus hvor vi har det godt, hvor vi kan være avslappa og puste fritt». «Jeg ser det jeg også», sa han og en tro på en lys framtid sammen begynte å vokse.

Ting er ikke helt som vi så for oss. Huset vi bor i er sort. Men det er ikke poenget. «Huset» jeg ser er en metafor, en visjon for hvem vi vil være.
Jeg glemmer så lett at vi bare så vidt er i gang. Vi har ikke vært gift i mer enn i fire år. Ungene er rykende ferske!

Vi prøver og feiler – og lykkes.

Vi er underveis, ikke i mål. Det er ikke i dag vi skal evaluere og vurdere hvordan dette gikk. «Det hvite huset» har ikke flyttet på seg. Det er ikke for sent! Det er heller for tidlig! Så klart man skal spørre seg hvordan det går innimellom, men svaret på hvordan det går nå, er det ikke mulig å se herfra. Vi står midt oppi det.

De spiser kanskje ikke så pent, Men NOE av det vi formidler sitter!

Han har ringer under øynene og er sliten av lite søvn. En helt! Han er der hele tiden. Jo da, takknemlighet er en av følelse som skyller gjennom meg jevnlig. Jeg er virkelig heldig. Etter en god natts søvn er han både kjekk og sjarmerende!

I kveld når vi har lagt oss skal jeg hviske «jeg ser et hus». Så håper jeg han sier at han fortsatt ser det han også. Eller kanskje jeg skal skrive det med store bokstaver på veggen, så vi ikke glemmer at det er dit vi skal.

– A

Hold meg våken!

Er det sånn at det ene tar det andre?
Hvor mye kan jeg egentlig forandre?
Kom jeg hit med ark som var helt blanke?
Hvem fikk mitt vesle hjerte til å banke?

Så ofte har jeg undret «hvordan havnet jeg her?»
Er det bare helt tilfeldig hvor heldig jeg er?

Hvem bestemmer?
Hvem går foran?
Hvem kan egentlig forstå?

Hvor går veien?
Hvor går verden?
Hvem venter vi på?

Synker båten?
Stilner stormen?
Kan vi svømme helt i land?

Kan jeg klandres?
Skal jeg hedres?
Hva skal henge ved mitt navn?

Skal jeg peke ut en synder?
Trykke ned den som står lut?
«Se på meg, jeg står på matta, stikker aldri nesa ut».

Vi slukker branner med en dråpe
Der vi kunne brukt en foss
Når en skare mister håpet
Skal det kreves mer av oss!

Gi meg hender
Hold meg våken
La meg se mer enn jeg vil
Snart en dag
så letter tåken
Vi ser hvorfor vi er til

– A

HØST

Det er høst!

Folk har begynt å gå med skjerf og lange jakker. Jeg har funnet fram støvletter. Det er alltid en glede å kunne ha strømpebukser under skjørtet igjen. Beina mine får aldri nok sol eller grundig nok barbering til å trives uten. Som folk flest, ser jeg best ut med en del klær. Klær er kostymer. Det er lettere «å spille meg» når jeg kan lene meg på noen utvalgte rekvisitter.

Jeg liker høsten. Det blåser og regner. Naturen tar et godt tak i seg selv og gir seg selv et skikkelig røsk, som en våt hund som rister seg tørr etter et bad. FRISKT! Kun det som skal bli med over vinteren får stå igjen. Blader og frukt skifter farge og faller av. Blåser bort.

Høsten rister litt i meg også. Den røsker tak i gamle tanker og vaner. Jeg er ikke helt der jeg vil være. Livet inni meg og alt som skjer rundt meg har litt ulikt tempo.

Det hadde gjort seg med en kraftig bladblåser i hodet, kan jeg tenke. Alt skal jo helst gå fort.

Men det er kanskje bedre å leve litt sakte.

Den skarpe lufta, det klare lyset, den våte bakken. Vinden! Det er et eller annet i det som treffer en streng inni meg. Jeg kan ta til tårene av både glede og sorg helt samtidig. Jeg tror jeg går rundt med en slags hjemlengsel hele tiden, uten å vite helt hvor «hjemme» er. Den følelsen kjennes mer riktig å ha på høsten enn på en varm sommerdag.

Jeg liker å møte høstregnet med åpent fjes. Jeg lar tårene trille. Akkurat som i dusjen blander tårene seg med den strie strømmen av vann som renner nedover fjeset. Det går fint. Tårer er bare det som kommer ut av øyne når trykket er for stort på innsiden. Jeg skal inn i varmen igjen snart. Dessuten er det ingen som holder seg noe tørrere i øsregnet ved å heve skuldrene og snurpe sammen fjeset.

Sommeren kommer med en forventning. Akkurat som julaften, nyttårsaften og bursdagen, tar sommeren for gitt at man våkner glad og klar for livet. Høsten er snillere, han lar meg i hvert fall drikke en kopp kaffe før han forventer et smil – og da kommer smilet gjerne helt av seg selv.

Det er som om det røffe været ute gjør meg mer mild og god på innsiden. Jeg må ta fram lys og tepper og noe godt å spise, for å være en slags motpol til alt som skjer der ute.

Det er noe fint med kontraster, sesonger og vind!

Jeg pakker vekk sommeren nå. Noen plagg skal jeg med glede ta fram til våren igjen, andre skal jeg pakke vekk for godt. Å gå fra én sesong til en annen gjør det så tydelig at en del ting i livet fortsatt er i mine hender. Jeg stikker fingeren i jorden. Ny høst, nye muligheter. Muligheter jeg egentlig har hele tiden, men som det voldsomme været minner meg om.

– A

Straks klar nå

Livet er i gang. Det er flere ting som forteller meg det. I mitt tilfelle har livet vært godt i gang ganske lenge. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg fortsatt driver med forberedelsene. Jeg er en hekkeløper foran startlinjen som gjør tøyeøvelser. Jeg hopper opp og ned og løper på stedet. Varmer opp. Snart klar, men ikke helt klar enda. Startskuddet har gått for lenge siden.

Det er enda litt jeg trenger å få fiksa. Før jeg slår ut i full blomst og blir det menneske jeg drømmer om å være, er det et par ting jeg må få orden på.

Det er klart jeg skal omfavne kroppen min SOM DEN ER, jeg skal bare gå ned et par kilo. Joda! Jeg skal bli et sånt menneske som inviterer til hverdagsmiddager selv om huset står på hodet – jeg må bare få rydda LITT først. Og selvsagt skal jeg være raus og gi mer penger til folk som virkelig trenger dem, etter jeg har tjent litt mer penger. Jeg skal gi av min tid, når jeg får mer tid. Jeg skal være raus og vise omtanke, når jeg får litt mer overskudd. Jeg skal til og med ha shoppestopp, bare jeg får kjøpt den kjolen som var så fin. Jeg må ta på min egen oksygenmaske først, må jeg ikke?

Tingen er bare at jeg ikke kommer forbi steg nummer én. Det er alltid noe i mitt liv som må fikses. Det dreier seg om alt fra luking i hagen til hvordan jeg kommuniserer når jeg føler meg tatt for gitt. Jeg drømmer om å «gå en ekstra mil» for noen. Jeg skulle gjerne gjort det, om ikke den mila jeg fikk tildelt gikk gjennom seig leire.

Jeg sitter på gjerdet. Venter på at alle de rotete følelsene min skal falle på plass sånn at jeg kan bli den jeg drømmer om å være. Et menneske i vater med stabil harmoni.

Jeg har sittet her så lenge … og det skjer ikke så mye. Det er kjedelig å leve livet med en armlengdes avstand. Å ikke gripe det. Men det er litt deilig også. Det er i hvert fall trygt. Jeg liker å være forberedt. Å bli tatt på senga av noe uforutsett vekker ikke mine gode sider. Men det er ikke så lett å ta høyde for alt, særlig når man ikke helt vet hva man har i vente. Så da sitter jeg her da.

Da jeg skulle gifte meg var jeg redd jeg ikke var klar. Men hvordan trener man på å være gift alene? Jeg hoppa i det, og alt jeg var redd skulle skje, skjedde. Men det fikk jo fint. Jeg overlevde. Vi lærte noe, og lærer noe stadig.

Det er klart man kan tørrtrene litt teknikk og bygge noen vesentlige muskler, men skal du svømme må du uti.

Det er rart at mine egne «behov» står i veien for meg selv!

Kanskje jeg får gjort mer av det jeg vil om jeg slutter å tenke at det er noe feil med meg hele tiden? Kanskje brikkene faller på plass om jeg glemmer dem litt? Det har i hvert fall ikke hjulpet å nistirre på dem.

– A

Ferien

Så kom de endelig. Disse ukene som gav håp midt i vinterkulda. De lyse dagene jeg lengtet til da mørket lå som er teppe over hverdagen. Var det 30 dager i strekk med regn i vinter? Det føltes sånn.

De kom. Dagene som lover så uendelig mye, men som aldri blir fullt så skinnende som i barndommen. Når jeg tenker tilbake vet jeg ikke alltid om jeg husker visse ting fordi de skjedde stadig vekk, eller om jeg minnes en uvanlig begivenhet.

Badet jeg hele tiden? Sang vi alltid i bilen? Var det alltid sol på sommeren? Hadde mamma alltid rundstykker med salami i bagen, eller husker jeg det fordi det smakte ekstra godt en helt spesiell gang på stranden?

På ferie i år har jeg lengtet tilbake til den faste plassen i baksetet. Til den tiden det var JEG som fikk slengt litt smågodt i fanget når jeg hadde spurt lenge nok om vi ikke var framme snart. Det slo meg aldri at det var en båt å rekke, rutiner å opprettholde og foreldre med egne følelser med i bildet. Alt bare gled så lett. Om de gikk og tenkte på noe, la jeg aldri merke til det … jeg trodde nærmest at de eksisterte for mitt ve og vel.

Vi har badet i år også. Ikke så mye som vi hadde håpet. Men nok til å bli blå på leppa og hakke tenner. Rart, nå er det jeg som har den gode kroppen man kan varme seg på, favnen som gir ly for vinden, og halsgropa hvor man kan gjemme sitt sjenerte fjes. Tross all selvkritikk og dårlig behandling kroppen min har fått oppigjennom, slutter den aldri å gi, og å overraske meg med sine gode egenskaper. Tenk at nettopp denne kroppen, som jeg var så utrygg i, er det stedet hvor alt faller på plass for mine to små.

Jeg savner å være liten. Gå der med magen ut og ikke tenke en tanke om hvordan høsten vil bli. Ikke ta stilling til større ting enn «tubeost eller peanøttsmør». Noen dager skulle jeg ønske noen gav meg en kosekanin og satt meg på fanget litt.

Ukene kom. Ferien og tiden sammen var god. Noen opplevelser blir minner i ferske liv.

Men nå som kveldene blir en tanke kortere kan jeg kjenne en velkjent glede stige opp i magen. Vi skal tilbake til normalen!

Hjulene skal i gang. Pulsen, takten og rutinene skal atter gjennoppstå. Olabukse og sokker. Det føles alltid rart og trangt til å begynne med. Knekkebrød og havregryn, som å se igjen to gode venner. Jeg fungerer best med faste rammer. Planlagte pauser.

Jeg kjenner fortsatt en trang til å kjøpe nytt pennal, skrivesaker og bokbind på denne tiden av året.

Det er godt med ferie, men jeg hører hjemme i hverdagen.

– A.

Vedlikehold

Jeg klatter maling på veggene. Ikke en ny og spennende farge. Nei, jeg maler over hakk og riper som har kommet til de siste årene. Det begynner å synes at det har levd folk i huset vårt. Nesten alle veggene har fått én og annen skramme. For ikke å snakke om gulvet som er fullt av små og store riper.

Vi burde vært mer forsiktige. Tatt oss bedre tid. Tenkt oss om. Ventet på hjelp. En del av disse skrammene er strengt talt blitt til på grunn av hastverk og dårlig planlegging. De fleste av dem blir heldigvis usynlige med en klatt maling.

Jeg klatter litt maling i fjeset. Det begynner å synes at jeg har levd en stund. De siste årene har satt dype spor. Særlig rundt øynene. Heldigvis finnes det concealer og maskara. Jeg lurer på jeg har rynker inni meg. Jeg tror sjelen min har fått fine linjer og pigmentflekker.

Det er rart å være her i livet. Helt fram hit har jeg fulgt en slags plan. Skole, utdanning, jobb, mann, barn og ett barn til. Nye ting å erobre. Jeg vet ikke helt hva slags følelse jeg hadde forestilt meg å sitte med nå. Kanskje jeg hadde sett for meg å kunne ta en pust i bakken.

«Vedlikeholdsfritt og lettstelt» har alltid tiltrukket meg. Lat som jeg er.

Men! Den jobben jeg ville ha skal gjøres, mannen jeg ønsket meg skal leves med og ungene skal vokse opp. Huset skal bli stående. Dag for dag. År etter år. I stekende solskinn, i pissregn, i vind og i bitende kulde. Det rives og slites i både hus og mennesker. Samme hvor glad vi måtte være i dem.

Snøballen ruller av seg selv, men jeg må jammen henge med om den skal rulle i riktig retning.

Alt må vedlikeholdes. Det må lappes, males og elskes daglig. Hvis ikke faller det sammen. Noen ganger er det lettere å vedlikeholde tak og vegger enn mennesker. Det hadde vært kjekt om hakkene og ripene mellom oss lot seg hele med en klatt maling. Noe så håndfast og konkret. Det hadde gått med en del maling.

Følelser er mer flytende og flyktige … det gjelder å holde blikket og hjertet åpne for hverandre. Være rause med unnskyldninger og tilgivelser. La latteren og gråten sitte løst.

Jeg øver stadig – og jeg tror jeg kan se en viss effekt.

Når jeg vasker over kjøkkenbenken kan jeg ta meg i å spørre: Hvor mange ganger har jeg gjort akkurat dette? Hvor mange ganger kommer jeg til å ha vasket benken i løpet av livet? Det er ikke få. Det er kjedelig, men også noe vakkert over sånne gjentakelser som man aldri får gjort én gang for alle. Det ligger kjærlighet i sånt.

Det gjelder kjøkkenbordet også. Hvor mange ganger skal jeg dekke på med de samme tallerknene, knivene og gaflene, for så å møysommelig sette de i oppvaskmaskinen 20 minutter senere?

Utenfor ser jeg mannen min luke i hagen. Selv om han drar opp ugresset med roten, vet han at jobben må gjøres igjen neste år. Han synes det er kjedelig, men gjør det for at vi skal ha det fint.

Jeg klatter maling på veggene og håper vi kan bli gamle her.

I morgen skal jeg stå opp med ungene, sånn at han kan få sove.

– A

Helt vanlig

Jeg er et vanlig menneske. Nesten uvanlig vanlig, vil jeg si. Det er ingenting oppsiktsvekkende ved meg. Passe pen, passer høy, passe tykk, passe smart, passe flink. Jeg er én i mengden. På konsert er jeg hun på åttende rad litt ut på siden.

Det hender jeg får det for meg at jeg skal bli et sånt menneske som starter dagen med en smoothie og ansiktsmaske … men sånne fantasier må fort vike for den virkeligheten jeg lever i.

Jeg er sykepleier. Det kan ikke blir mer vanlig.

Jeg er gift med en mann og har to barn. Jeg bor i et hus med tre soverom, en passe stor stue og kjøkken, ikke et slott. Et vanlig hus. Klesstilen min er verken provoserende eller spesielt hip. Jeg kan se langt etter «spons».

Jeg kjenner et snev av skuffelse. Det var ikke «vanlig» jeg drømte om som liten. De sa ikke «du kan bli hva du vil, du kan bli HELT VANLIG» i talene på skoleavslutningen … man kunne bli politiker, kanskje statsminister, rakettforsker, eller den som fant en kur mot en dødelig sykdom. Man skulle sette spor etter seg.

De aller fleste jeg kjenner ble vanlige mennesker. A4 hele gjengen. De færreste har blitt kjendiser, selv om jeg har sett at en del av de jeg gikk på skole med «gjør det bra»

«Du er unik» sa de. «Det finnes bare én av deg» – det sa de jo til alle. Men jeg tok det til meg likevel. Det er ikke lett å slippe taket i illusjonen om at man er litt ekstra genial om noen bare graver dypt nok, om jeg øver litt ekstra, eller møter de riktige folka.

Jeg er litt musikalsk, så jeg burde tatt pianotimer, sangtimer og utviklet mitt potensial innen musikk. Trist å la det gå til spille. Jeg kunne sikkert gjort det bra innen én eller annen idrettsgren. Naturlig sterk har jeg alltid vært. Jeg burde utviklet meg som tegner. Tatt et kurs i det minste. Forbedret meg, blitt flinkere og mer treffsikker med illustrasjonene. En videreutdanning eller kanskje en helt annen utdanning. Jeg har vel hjerneceller til å sikte høyere? Alt dette kan gi meg dårlig samvittighet. Er jeg utakknemlig om jeg bare blir på stedet hvil? Er det å grave ned talentene sine? Burde jeg ikke gjøre ett eller annet som ble lagt merke til snart?

Er det feil om jeg bare synger for barna mine?

Er det ok om jeg kun tegner ting jeg vil henge på veggen?

Må det jeg skriver bli publisert for å være bra?

Er det greit om jeg dropper å pusse opp, selv om huset har «potensial»?

Jeg kan ta meg i å være fornøyd med livet som det er … så hvorfor føler jeg at jeg burde prøve å komme meg opp og fram?

Hvem er det jeg skal bevise noe for?

Jeg liker meg godt her. Å gjøre «suksess» betyr ofte mer jobb, mindre fritid, færre valg og høyere krav. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe verre enn at flere skulle ønske seg en bit av meg. Det er ikke mer stress og press og høyere skuldre jeg ønsker meg.

Jo mer vanlig og middelmådig jeg faller til ro med å være, jo lettere er det å være god og helt spesiell for de viktige få som står meg nær.

Det finnes så klart unntak, men i mitt liv har de helt vanlige menneskene hatt størst betydning. De hadde tid til en kaffekopp midt i uka, de svarte telefonen da jeg ringte og de hadde ro til å se godt og lenge på meg da jeg sa «det går fint» en dag det ikke gikk så fint.

Å slutte å strekke seg oppover føles som å gi opp. Men jeg kjenner at det faktisk er en del ting jeg har lyst til å gi opp. Tenk om jeg allerede er i mål! Det hadde jo vært deilig. Det er forskjell på å tape og på å la de andre som vil springe gå foran. Jeg mener ikke at det er feil å ville noe i livet.

Mange ganger har jeg tenkt «så lenge jeg gjør mitt beste, får det være bra». En slags trøst. Det høres fornuftig ut. Da er man på sett og vis fritatt fra å sammenlikne seg med andre. Men det kan jammen meg være tøft å holde alt man gjør og får til opp mot en perfekt utgave av seg selv også. Jeg får blodsmak i munnen bare av tanken. Jeg kan ikke gi 100% over hele linja. Noen ganger er 30, 40 og 60 prosent innsats mer enn nok.

Jeg prøver å senke mine egne krav og forventninger. Det tar tid å finne ut den egentlige motivasjonen bak livsvalgene sine. Særlig når «burde-tanker» er så godt etablert. I steden for å ta til takke med «OK», vil jeg at nettopp «OK» skal være mitt nye mål.

Så kan jeg heller velge meg ut noen få områder i livet hvor jeg vil gi det lille ekstra.

– A

Tanker fra vaskerommet

Å si at jeg er spesielt glad i å henge opp klær er å fare med løgn. Det er tvert imot noe jeg synes er ganske kjedelig. Jeg skal innrømme at jeg har vasket den samme klesvasken både to og tre ganger fordi jeg har planlagt dårlig (ikke et tips, men en skamfull innrømmelse). Om jeg bare har vasket sokker og truser, hender det jeg helt enkelt velter klærne ut av maskinen og lar dem tørke på gulvet.

Å være nyforelska gjør det meste i verden fint. Da er det stas å vaske klærne til den utkårede. Det å blande klesvask føles intimt. Nesten stas! Jeg kan huske den første gangen jeg slang oppi én av mine egne truser. Jeg følte jeg gjorde en rampestrek!

Noen ganger må jeg være litt alene på vaskerommet. Da holder jeg opp små babyplagg og kjenner en klump i halsen. Allerede for små! For bare noen måneder siden sto jeg full av forventning med de samme plaggene. Jeg hadde klump i halsen da også, men den var annerledes. Da var jeg gravid og redd for at det ikke skulle finnes nok kjærlighet i meg til enda en liten kropp. En bekymring jeg kunne spart meg. Babyen kom og tok hjertet mitt. Jeg visste han ville det. Men hvor ble det av tiden? De små plaggene passer ikke lenger. Babyen min forsvinner litt etter litt hver dag. Han har blitt en liten gutt som elsker pølser og broren sin. Jeg kan kjenne en trang til å vekke han og snuse han i nakken. Jeg hilser han både adjø og velkommen hver dag.

Jeg har en pappeske stående klar. Oppi den putter jeg klærne guttene mine har vokst i fra. Det ligger mange drømmer og forventninger i den boksen. Kanskje det er derfor det smerter meg litt at den stadig fylles opp. Det er ikke bare et kapittel i guttenes liv som går mot slutten … det gjelder så absolutt meg også. Det er så mye jeg liker på dette stedet i fortellingen. Jeg vil bli her litt til!

Vaskepulver. Det finnes visst noen som bruker måleskje. De er gærne, tenker jeg. Jeg slumper, akkurat som med det meste her i livet.

Og så har vi tøymykner. Et relativt nytt fenomen for meg. Jeg bruker det nesten aldri. Det lukter godt, men jeg har ikke sansen for myke håndklær. Å tørke seg med et nyvasket håndkle hos meg er litt som å tulle, nesten brette, seg inn i sandpapir. Det minner meg om barndom og sommerferier. Det har absolutt sin sjarm. Jeg kan nesten kjenne sandkorn mellom tærne. Dessuten er det deiligere å bli klødd på ryggen enn å bli kilt, er det ikke? Mamma kan ikke ha brukt tøymykner.

Noen ganger finner ikke klærne veien til skittentøyskurven. En skjorte henger over en stol, en genser ligger i en krøll på gulvet. Jeg blir tvunget til ta i bruk luktesansen. Lukte meg frem til svaret på spørsmålet: trenger denne en vask? En ekkel aktivitet når svaret er et definitivt «ja».

Blandingen av svette og parfyme. Tankene mine kan spinne. En dag vil én av oss stå med fjeset begravd i en genser på jakt etter lukten av det livet vi hadde sammen. Det ble oss! Vi gjorde det! Småbarnsperioden er kanskje ikke den mest romantiske fasen i ekteskapet, men hadde vi mistet hverandre, ville disse luktene vært kjære minner. Jeg tror jeg ville blitt sint om noen hadde vasket de vekk.

Jeg sender han en melding. Skriver: kjør forsiktig.

Skålen med tilfeldig lommerusk. En hårstrikk, en spenne, en halvfull tyggispakke – små skatter vi har glemt at vi eier. Jeg husker jeg pleide å raske med meg småpengene mamma hadde funnet i pappas bukselommer. Jeg tror til og med det var lov! Sånn sikret jeg meg litt smågodt midt i uka.

Jeg vasker hendene.
Noen ganger føles livet som et glatt såpestykke. Så fort jeg har fått grepet om det sklir, nærmest fyker, det ut av hendene mine. Sånn må det kanskje være.

– A

Øyne

Spør du meg, er øynene det vakreste på menneskekroppen. De to skinnende kulene høyt oppe på kroppen er helt annerledes enn alt det andre vi er utstyrt med. Tar du et nærbilde av magen din vil det være vanskelig for andre å gjette hvilken kroppsdel som er avbildet. Sånn er det ikke med øynene. De har en helt egen karakter. Glassaktige, bløte og blanke. Diamanter blant grus.

Huden mister sin spenst og ungdom med årene. Kan bli rynkete og grå. Er livet godt kan øynene holde seg skinnende vakre helt til den siste dagen. Noen av de nydeligste øynene jeg har sett har vært skikkelig gamle … men det har kanskje mest med sjelen som titter ut av dem å gjøre.

Med øynene ser man.
Med øynene blir man sett.

Det er øynene som gråter.

Å møte blikk er en kunst. Et komplekst samspill. Man viser at man lytter og er interessert når man ser på den som snakker. Men man må passe seg –holder man blikket for lenge kan en ubehagelig situasjon oppstå. Her teller sekundene. Et par sekunder for lenge, og man blir oppfattet som kontrollerende, flørtete eller bare rar – alt etter som.

Ser du meg lenge i øynene, vil du se at fargen i fjeset mitt gradvis går mot rød. Det er hyggelig å bli sett, men ikke gjennomskuet. Derfor viker jeg blikket nokså fort. Jeg orker ikke stå i det. Det er så flaut å rødme!

Samtalen trenger ikke være spesielt krevende. Får jeg flere øyne rettet mot meg, blir jeg tomatrød i fjeset på et blunk.

Hvis man går på en vei og en ser en person komme gående i motsatt retning, må man for all del ikke oppsøke blikkontakt for tidlig. Selv om man har sett hverandre og er klar over at veiene krysses, skal man ikke møte den andres blikk før man er ca. 3 meter i fra hverandre. Først da kan man titte kort opp, for så og raskt slå blikket ned igjen. En uskreven regel. Fascinerende, synes jeg!

Selv om øynene i seg selv ikke er annet en et videokamera uten lagringskapasitet, kan inntrykkene være så sterke at de aldri lar seg glemme. Noen øyne har sett for mye!

Bak alle øyne skjuler det seg en verden. Bak de blanke diamantene ligger minner, drømmer og håp og erfaringer. Er vi ikke dype brønner alle sammen? Man kan skimte noe av dette i et blikk … men det er så ufattelig mye vi ikke ser. Det er umulig å «runde» et menneske!

Uansett alder og hudfarge: jeg har tilgode å se inn i et par menneskeøyne uten å kjenne et snev av gjenkjennelse. Medfølelse. Om øynene jeg ser inn i tilhører en person jeg vil identifisere meg med, oppleves det fint. Men det kan være ubehagelig hvis de tilhører en sjel som har gjort noe uforståelig. Det finnes i meg også, potensialet til både godt og ondt.

«Jeg kan ikke tro mine egne øyne» kan vi si når vi ser noe overraskende. Andre ganger «jeg tror ikke før jeg får se det».

I min kjæres blikk fant jeg noe jeg trengte og lengtet etter. Noe som var der bare for meg. Det er lenge siden nå. Men om jeg ser godt etter, tror at det finnes der fortsatt.

-A