Jeg skriver dagbok. Noen ganger ser det slik ut.

 

 

 

 

 

 

Helt uten at noen trenger å sette ord på det forstår vi at det finnes en mal vi skal passe inn i.

Selv om ingen har sagt noe om det, vet vi godt om vi holder mål eller ikke.

Vi tror vi er alene om å ha det sånn.

Vi lager oss kapper for å holde oss trygge. Vi gjemmer oss i våre prestasjoner, vår vakre utside eller perfeksjonisme.

Det føles trygt å legge kappen over den personen vi virkelig er, så det sårbare i oss skjules.

Vi går utkledd som superhelter hele gjengen. Kappene dekker over svakhetene våre, men det hindrer oss samtidig i å bli sett som hele mennesker. 

I stedet for å møte opp i livet, sender vi på en måte en representant.

Vi svarer at alt er bra, fordi det er det eneste svaralternativet vi har hørt etter spørsmålet: hvordan har du det?

 

Alle  følelsene vi drar inn med skoa på og gjemmer under kappene våre er guider. De forteller oss hvordan vi har det, hva vi håper på og hva vi bør gjøre. De vil oss vel.

Skam oppstår når noe oppleves vanskelig på innsiden, som andre får til å se lett ut på utsiden.

 

Å skamme seg over den man er et stort svik mot en selv. Med det sier man seg enig i konseptet med form og mal og forteller seg selv at man er feil.

Å prøve å komme nedi formen, er ikke det også å gjøre livet vanskeligere for andre?

Det finnes mennesker vi har kjent hele livet, uten å egentlig introdusere oss selv for.

Vi burde dele det som holder oss våkne om natten.

Når kappen faller av og vi står der med armene ned og sier «her er jeg», er det ofte andre sier «jeg også».

 

Liver er både fint og vanskelig – med eller uten kappe. Men jeg vet hva jeg vil velge.

Hvis man vil bli elsket for den man er, kan man ikke gjemme seg. Dessuten har jeg aldri fått gode venner ved å vise fram kun mine sterke sider! Men jeg har knyttet noen viktige bånd når jeg har latt kappen falle av.

-A