Jeg klatter maling på veggene. Ikke en ny og spennende farge. Nei, jeg maler over hakk og riper som har kommet til de siste årene. Det begynner å synes at det har levd folk i huset vårt. Nesten alle veggene har fått én og annen skramme. For ikke å snakke om gulvet som er fullt av små og store riper.

Vi burde vært mer forsiktige. Tatt oss bedre tid. Tenkt oss om. Ventet på hjelp. En del av disse skrammene er strengt talt blitt til på grunn av hastverk og dårlig planlegging. De fleste av dem blir heldigvis usynlige med en klatt maling.

Jeg klatter litt maling i fjeset. Det begynner å synes at jeg har levd en stund. De siste årene har satt dype spor. Særlig rundt øynene. Heldigvis finnes det concealer og maskara. Jeg lurer på jeg har rynker inni meg. Jeg tror sjelen min har fått fine linjer og pigmentflekker.

Det er rart å være her i livet. Helt fram hit har jeg fulgt en slags plan. Skole, utdanning, jobb, mann, barn og ett barn til. Nye ting å erobre. Jeg vet ikke helt hva slags følelse jeg hadde forestilt meg å sitte med nå. Kanskje jeg hadde sett for meg å kunne ta en pust i bakken.

«Vedlikeholdsfritt og lettstelt» har alltid tiltrukket meg. Lat som jeg er. 

Men! Den jobben jeg ville ha skal gjøres, mannen jeg ønsket meg skal leves med og ungene skal vokse opp. Huset skal bli stående. Dag for dag. År etter år. I stekende solskinn, i pissregn, i vind og i bitende kulde. Det rives og slites i både hus og mennesker. Samme hvor glad vi måtte være i dem. 

Snøballen ruller av seg selv, men jeg må jammen henge med om den skal rulle i riktig retning. 

Alt må vedlikeholdes. Det må lappes, males og elskes daglig. Hvis ikke faller det sammen. Noen ganger er det lettere å vedlikeholde tak og vegger enn mennesker. Det hadde vært kjekt om hakkene og ripene mellom oss lot seg hele med en klatt maling. Noe så håndfast og konkret. Det hadde gått med en del maling.

 

Følelser er mer flytende og flyktige … det gjelder å holde blikket og hjertet åpne for hverandre. Være rause med unnskyldninger og tilgivelser. La latteren og gråten sitte løst. 

Jeg øver stadig – og jeg tror jeg kan se en viss effekt.

Når jeg vasker over kjøkkenbenken kan jeg ta meg i å spørre: Hvor mange ganger har jeg gjort akkurat dette? Hvor mange ganger kommer jeg til å ha vasket benken i løpet av livet? Det er ikke få. Det er kjedelig, men også noe vakkert over sånne gjentakelser som man aldri får gjort én gang for alle. Det ligger kjærlighet i sånt. 

Det gjelder kjøkkenbordet også. Hvor mange ganger skal jeg dekke på med de samme tallerknene, knivene og gaflene, for så å møysommelig sette de i oppvaskmaskinen 20 minutter senere? 

Utenfor ser jeg mannen min luke i hagen.  Selv om han drar opp ugresset med roten, vet han at jobben må gjøres igjen neste år. Han synes det er kjedelig, men gjør det for at vi skal ha det fint.

Jeg klatter maling på veggene og håper vi kan bli gamle her.

I morgen skal jeg stå opp med ungene, sånn at han kan få sove.

– A