Tulipaner og ugress

Hagen vår har sett bedre dager. Jeg står og ser på den innenfra. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Gresset er brunt, med unntak av ulike ugressvekster som ser ut til å trives  godt.

Det er mye å ta tak i. Det nærmer seg sommer, og det har vært et par skikkelig varme dager allerede. Jeg blir sliten bare av tanken. Jeg vet så godt hvordan jeg aller helst skulle hatt det. Om jeg bare hadde hatt en tryllestav med futt i!  

På jobb kan jeg høre «så tålmodig og rolig du er» – et kompliment jeg avfeier før jeg har hørt det ferdig. Tenker: tror du ja, for du vet ikke hvem jeg egentlig er. Du vet ikke hvor kort lunte jeg kan ha!

Men, hvorfor er den dårlige utgaven av meg mer virkelig enn den som gjør noe bra?

Hvorfor identifiserer jeg meg mer med de dårlige sidene enn de gode?

For noen er jeg til å regne med, en de kan lene seg på med full vekt.  

For andre er jeg en glassmanet de aldri får grep om. En som glemmer å svare på meldinger og ikke ringer opp igjen. 

Jeg har én skulder til å gråte på, og én jeg vender bort. 

Jeg er en fantastisk mor den ene timen, for så å bli irettesatt at fireåringen, med rette, den neste. Det er så lett å glemme de gode øyeblikkene. Ikke ta inn det som glitrer, bare fordi det ikke kun er glitter. 

På slutten av dagen tenker jeg ofte at i morgen skal jeg skjerpe meg. Men kjenner med det samme den tyngende vissheten om at jeg ikke kommer til å klare det. For det er ikke bare å ta seg sammen. Det har jeg prøvd. 

«Så fin du er» kan noen si til meg en dag jeg har kjole på. Oppi hodet mitt kommenterer en liten demon «Ja, på overflaten så. Undertøyet er hullete, og hun har ikke barbert leggene under strømpebuksa en gang. Det er ikke egentlig noen fin frue dette her, hun bare later som».  Jeg kan kjenne en skam over å ha gitt meg ut for å være noe jeg ikke er. 

Var det ikke ekte det som ble kommentert med positive ord? Var ikke det også den sanne meg?

Jeg kan bli så sint på meg selv når jeg ikke rommer andres prosesser, feil og mangler. Men jeg er jammen ikke særlig raus med meg selv heller. Jeg har nulltoleranse for ugress. 

Det er slitsomt å rydde, luke, vaske, fikse, håndtere, takle. I hvert fall når det skal være en forutsetning for å få sette blomster på bordet, invitere venner, bake boller, ta imot klemmer eller slippe noen tett på. 

Jeg er ikke helt i mål med meg selv. Det er en del som helst skulle vært luket bort. 

***

Jeg har bestemt meg for å kjøpe inn blomster. 

Hagen blir nok ikke helt som i drømmen i år heller. Men jeg tror jeg skal begynne i andre enden nå. Begynne med pynten. 

La blomstene vokse og gro side om side med ugresset. Tåle å være både vakker og fæl på en gang. 

Noen ganger vil jeg stoppe tiden. 

Jeg kan sprekke av håp og håpløshet på samme dag. 

Livet både herjer og duller med meg. 

Jeg gråter og ler.

Jeg har kastet bort sjanser, jeg har sløst bort tid.

Men jeg har også grepet muligheter og fått til ting. 

 Jeg taper og vinner litt hver dag.

– A

Avslørt

Én dag blir jeg avslørt.
Én dag klarer jeg ikke holde inn magen mer. Den øverste knappen kommer til å sprette opp og sannheten vil brette seg over buksekanten, krype sakte nedover beina mine, for så å fylle jorden.

(Billedlig talt!)

Jeg har på følelsen av det ligger et eller annet og ulmer, som én dag vil stå i full fyr for alles øyne! Det rare er bare at når jeg prøver få tak i HVA som ikke tåler dagslys, blir jeg ord fattig. Har jeg noe å skjule?

Jeg kan ikke komme på noen store synder. Stort sett er jeg ganske grei.

Avstanden mellom det jeg føler inni meg og det som sees på utsiden kan riktig nok bli stor… det jeg tenker og det jeg sier er ikke alltid det samme. Det er ikke en gang bevisst. Det bare skjer automatisk når jeg har lyst til at andre skal like meg. Og det har jeg stort sett hele tiden. Jeg har mistet evnen til å reagere spontant på det som skjer meg offentlig.

Jeg går i lås og reagerer skikkelig først lenge etterpå. Da dukker alle de tingene jeg burde ha sagt og gjort opp.

Jeg gjør ikke andres meninger til mine, men jeg kan jammen være rund og tvetydig når det trengs! Hvis jeg skjønner at min mening vil vekke en sterk reaksjon, sniker jeg meg ofte unna.


Det er stor forskjell på hvordan jeg ser ut med og uten sminke. Jeg mener på ingen måte at det er feil å pynte seg… selv om min brors kommentar om at jeg «dekker over sannheten» gjorde inntrykk i tenårene. LITT rett hadde han jo. En naturlig og tilfeldig look, ble mitt nye mål.

Ingen må forstå at jeg har prøvd på noe. Det hender jeg går helt uten, men ikke så ofte!


Jeg later som for mye. Det er bare småting. Men når det blir mange nok av dem sitter jeg igjen med en følelse som er vanskelig, og veldig ullen og vrien å sette fingeren på.

Hvorfor er det så flaut å prøve hardt? Det er liksom meningen at man skal fikse det meste, helst uten å synlig prøve.
Ting skal skje av seg selv.

Men, guri malla, som vi holder inn magen i den penkjolen! Om jeg klarer å lure deg, så merker jeg i hvert fall selv at jeg begynner å slippe opp for oksygen. Kanskje er det her skammen ligger. At jeg ser så godt gapet mellom den innsatsen jeg gjør, og den innsatsen jeg vil at andre skal vite om.

Jeg kan skjule negative følelser. Hvem gjør ikke det innimellom? Men en ting jeg nesten synes er verre er at jeg legger lokk på de positive også!
En hyggelig melding eller et kompliment kan gjøre meg hoppende glad.
– Inni meg. Laaaaaangt inni meg et sted sitter en liten jente og nislikker på det deilige slikkeriet hun nettopp fikk. På utsiden ser jeg ganske uberørt ut.



En hyggelig melding kan jeg lese opptil ti ganger… men det kan hende jeg svarer litt sent, og med et kort «takk». Ingen må jo forstå at jeg trenger bekreftelse. Tenk! Jeg blir så glad at jeg skammer meg! JEG er jo ikke en sånn person som trenger ros og oppmuntring! Eller, er jeg det? Æsj!

Noen dager, særlig nå for tiden (jeg har nettopp rundet 30), har jeg lyst til å stå på et høy sted og skrike «blæææææææææ» av full hals. Jeg vil ut av mitt gode skinn. Jeg er så lei av å vurdere, tenke og fundere!

Blææææ, til selvhøytidelighet!
Blæææ, til selvkontroll!
Blæææ, til å late som!
Blæææ, til å si noe annet enn jeg mener!
Blæææ, til å være tilsynelatende uberørt av det meste!
Blæææææ!
Blæææææææææ! Blæææææææ!

… og så vil jeg ta opp mobilen min og gå igjennom alt hyggelig folk har skrevet til meg i kommentarfelt siden tidenes morgen et par ganger og så smile fornøyd, selv om noen andre kanskje ser det!

–A

«All of me»

Noen ganger tenker jeg at det var dumt av meg å gifte meg med mannen min. Ikke fordi jeg ikke liker han, men nettopp FORDI jeg liker han.

Det er rart at man velger det mennesket man elsker høyest til å stå en nærmest. Den personen man så gjerne vil bli likt av. Det meste mister jo sin glans når man kommer for tett på.

Noen kunstverk gir ingen mening om du kommer for nær.
Jeg er et sånt verk, kan jeg tenke.
Jeg blir kornete.

Noen ting smaker best i små porsjoner. Jeg har gitt han hele kaka.

Jeg vil ikke miste glans,
Jeg vil ikke blekne,
Jeg vil ikke falme,
Jeg vil ikke rakne.

Jeg vil skinne, lyse og stråle.

Jeg unner han en dame med stort smil og varme øyne. En som er raus og forståelsesfull. En som ler godt av vitsene hans og som rommer han på en tung dag. Jeg kan ta meg i å ha dårlig samvittighet for å ta opp hennes plass. For et liv han kunne hatt. Tingen er bare at jeg er den dama selv innimellom. Og da tenker jeg: For et liv vi har!

Jeg vil så gjerne bli! Det er klart jeg skal det!

» I give you all of me», synges det både her og der. Det høres nydelig ut. Jeg grøsser litt av tanken på å gi hele meg til noen. Jeg kan absolutt være søt, sjarmerende, snill og vakker og klok – men ikke så lenge ad gangen. Jeg tror rekorden min er ca 6 timer. Så våkner min indre hamster til liv. Og akkurat den delen av meg er det ingen som vil pakke inn i silkepapir og knyte sløyfebånd rundt. Aller minst jeg!

Hvor kommer denne hamsteren fra? Jeg kjenner den fra barndommen. Mamma og pappa støtte stadig på den. Mye i tenårene. Men at den skulle bli med meg helt hit i livet, det overrasker meg. Tenk at den våger seg fram foran han jeg pyntet meg for, han jeg ville imponere, han jeg ikke kunne glemme, han som så det ingen andre så i meg, han som står så støtt ved min side, han jeg fortsatt liker aller best.

Plutselig tåler jeg ikke en lyd, et pust eller en puls. Jeg henger meg opp i de merkeligste ting. Jeg rydder mest ut av oppvasken! Den må tas opp! Hvorfor glemmer jeg at vi bare har et visst antall kvelder sammen her i livet?Hvorfor glemmer jeg å være takknemlig? Jeg er jo takknemlig! Jeg har jo alt jeg ønsker meg!

Jeg pleide å stå sånn her med klesvasken:

Å bli stygg. Å vise seg som både egoistisk og selvsentrert. Sliten og trass. Jeg synes det er flaut, pinlig og vondt. Lurte jeg ham? Det var ikke denne utgaven han ønsket seg. Det var ikke dette jeg viste i reklamen. Jeg kan få helt abstinenser etter blanke ark. Drømme om et halvår et annet sted. Skulle så gjerne fiksa et par ting, for så å vende tilbake som en revidert utgave. Og jeg skulle nesten ønske jeg snakket om utsiden.

Men jeg har fått så mange blanke ark at jeg begynner å skjønne at det ikke er arkene det er noe feil med. Det ville blitt sånn igjen og igjen. Hva er vitsen med en ny start hvis man bare gjør det samme?

Når jeg tegner, pleier jeg noen ganger å bestemme meg for at det ikke er lov til å pusse ut, men at jeg må lage noe av kruseduller som ikke ble helt som de skulle. Det kan bli overraskende fine ting ut av det.

Kanskje jeg må unne meg litt tid. Litt kreativitet. Litt rom. Våge å ikke gjemme meg. Stå i det speilet som faktisk ser nok av det fine til å ville være der. Unne meg enda en tilgivelse. Kanskje jeg må tørre å være en stygg krusdull på vei til noe skjønt.

Hadde jeg gått, hadde jeg bare ønsket meg han.

Jeg rakner, falmer og blekner.
Jeg skinner, stråler og lyser.

«Jeg prøver å lære meg hva kjærlighet er».

All of me.

Til slutt en liten sang:

Kontroll

Jeg vil ha kontroll.
Jeg vil kontrollere ting.
Jeg vil vite hvordan alt går.

En bra dag defineres som en dag som har gått etter planen. Når livet føles uoversiktlig er det så deilig å lage en plan – og følge den.



Kontroll har sin rot i frykt, har jeg lest. Derfor er det ikke lett å slippe den. Jeg var altfor ung da jeg begynte å kontrollere hva jeg spiste og hvor mye jeg trente. Det gav meg ro og en følelse av trygghet. Det er rart at kontroll over noe kan gjøre kaos et annet sted lettere å takle. Det er nesten som å ta en bedøvende pille.

Å skulle leve tett på andre mennesker er å be om trøbbel. De har jo egne tanker, følelser, drømmer, håp, problemer, middagsønsker og planer … som mest sannsynlig ikke er nøyaktig de samme som dine. Det kan blir kaos. Det er slitsomt å late som om man har lave skuldre og puster med magen lenge ad gangen.

«Kan du ikke bare slappe av litt?» Å be noen slappe av er like dumt som å kommandere noen til å plutselig bli glad eller entusiastisk. Jeg liker å tenke på «å slappe av» mer som en følelse enn noe man gjør. Det finnes selvsagt en rekke ting man kan gjøre som forhåpentligvis fører til at man slapper av. Men det å slappe av er slettes ikke ensbetydende med å ligge på en sofa. Det kan være veldig stressende å ligge der.

Det samme gjelder «å kose seg». Det er også en følelse. Å sette fram en godtepose er ikke nok. Kosen må komme fra et sted i kroppen.

Akkurat som at en perfeksjonist ikke nødvendigvis er en som gjør alt perfekt, trenger ikke en kontrollfreak å faktisk ha kontroll. Åpner du skapene hjemme hos meg er ikke «kontroll» det første du tenker!

Jeg husker jeg beskrev meg selv som perfeksjonist – og fikk latter som respons. Jeg kan le av det nå.

Etter at jeg har fått mann og barn har jeg fått mye kaos, (og mindre alene-tid til å ventilere) men jeg har også fått enda flere områder i livet å kontrollere. Nemlig: Dem.

Nå finnes det en hel masse ting å feste til klokkeslett og følge strengt. Leggetider (merk: tre lurer om dagen på den yngste), måltider, leketider, hviletider, passe mengde underholdning, fysisk aktivitet og kreativitet.

Jeg vil egentlig helst være hjemme og følge rutinene. Bare tanken på noe annet gir meg ubehagelig høy puls. Det skal sies at jeg har lusket rundt barnehagen for å sikre meg at guttungen vår blir lagt til riktig tid og langt nok unna de andre barna.

Man skulle tro at jeg begrenset meg til å passe på ungene … men jeg tar ansvar for mannen min også. Passer på at han får spist kvelds i god tid før klokken 22.00. (Tidspunktet da alle småbarnsforeldre gjerne vil legge seg.)

Det finnes mennesker som kan legge beina på bordet og se en film … med ren og full oppvaskmaskin, et bad som skriker etter Jif og med visshet om at de har på seg den siste rene bokseren. De kan til og med sprette en pose potetgull PÅ EN ONSDAG! Jeg er så heldig å leve med én av dem!

Når det skjer, knyter det seg i magen min. Jeg kan gå og knurre. Sier for meg selv «ja, det må være fint», og strammer munnen, mens jeg rydder litt raskt og bråkete, sånn at det er umulig å ikke få med seg at jeg jobber hardt.

Sitte der og bare slappe av, mens huset står på hodet. Uten en tanke på alt man burde fikse og få orden på først. Jeg kan gjenta surt «ja, det må være fint, for så å plutselig oppdage hva jeg sier: JA, DET MÅ VÆRE FINT.

Jeg tror dette gjør meg litt sint fordi jeg så gjerne skulle gjort det samme. Det skal jeg innrømme en dag.

Tenk om jeg bare kunne leve som om livet var litt mer oversiktlig, som om folk var litt bedre, som om ungene tålte mer, som om ting bare ville ordne seg av seg selv.

Det ville vært latterlig og kanskje til og med uansvarlig.

Men, mon tro om jeg kanskje kunne puste litt lettere, smile litt bredere, le litt høyere, sove litt bedre, leve mer spennende, glede flere, forstå litt mer.

Og tenk om det viste seg at ungene er robuste, at huset står, at jeg veier nesten det samme som før, og at andre er til å stole på. Kanskje det ikke er så farlig.

Jeg tror jeg ville blitt lettere å elske!

Jeg håper jeg kommer hit:

– A

Balanse

Jeg har god balanse. Fysisk. Noen fordeler drar man med seg etter å ha tilbrakt utallige timer i en turnhall. Når jeg går på utfordrende underlag kommer min gamle treners oppfordring opp i mitt indre som bestilt. Den sier «stram rumpa». Gjør jeg det, er kontrollen over kroppen tilbakevunnet på et blunk.

Nå som jeg har sluttet på turn, skulle jeg ønske at balansen ellers i livet lå like naturlig for meg. Ikke at jeg er helt ute og kjører på noen måte. Men jeg står i en spagat.

Når jeg leter etter balansen mellom å være ambisiøs og å være fornøyd med ting som de er, hjelper det lite å stramme rumpa.

Inni meg snakker to stemmer i munnen på hverandre. Den ene pusher meg til å prøve hardere, den ser hva som er mulig. Den vil opp, den vil fram.

Den andre stemmen ber meg instendig om å være fornøyd med det jeg har og med det jeg er. Man skulle tro at den ene var snill og den andre slem. Jeg er ikke helt sikker.

Jeg har prøvd hardt å høre på den stemmen som ber meg om å være fornøyd og slå meg til ro. Jeg har nok hatt en forestilling om at det er det mest moralske. Det er noe nøkternt over den. 

MEN! Det å være fornøyd med seg selv og tingene som de er, kan føles som å gi opp et større potensial. Være seg karriere, kropp eller hvordan man er som medmenneske. Hvis livet er en gave, bør man ikke gjøre det beste ut av det?

Eller skulle man nyte det?

Jeg husker ikke.

Jeg tror jeg bruker like mye energi på å akseptere at jeg ikke trener så mye for tiden, som jeg hadde brukt på å faktisk trene mer.

Det samme gjelder husvask, hårstell, matlaging, karriere og det aller meste. Jeg har så lyst til å bare senke skuldrene og være et behagelig menneske. Jeg kjenner noen som er sånn. Det er så deilig å henge med folk som puster med magen!

Så jeg later som. Om jeg begynner å tro det jeg sier selv, får det være et frynsegode.

Det er ikke så lett å slappe av og akseptere ting som de er når man ser den bedre utgaven luske rundt hjørnet.  Det er så mange ting i livet som hadde blitt så mye bedre med 20 prosent mer innsats.

Men så har man jo bare en viss mengde med viljestyrke og energi. Lista over ting å forbedre kan bli lang.  Det er slitsomt å ri to hester samtidig. Særlig disse:

Skal man ringe en PT eller skal man gå til psykolog? Eller begge deler, eller ingen av dem?

I don’t know!

❤ A

Jeg gjør voksenlivet

Da jeg var gravid med vårt første barn sa jeg litt engstelig til Pesh «barn skal ikke få barn». Men det har vist seg at det var akkurat det som skjedde. Det kom til og med to stk. ganske tett!

voksen.1ny.2

Det slutter aldri å overraske meg at den pakka jeg trodde skulle komme på døra en dag, ikke kommer. Pakken med alle følelsene, systemene som skulle være på plass når lysene på kaken hadde blitt sa mange som de har blitt nå. Når skal jeg bli en stabil klippe som står i alle vær? 

voksen.2.ny

Til å ikke tro noe særlig på magi, har jeg hatt mange forestillinger om hvordan en del ting i livet bare skulle ordne seg på magisk vis. Det er jo helt sprøtt å få mann og to barn om det du trenger mest av alt her i verden er alenetid. Hvorfor skulle jeg plutselig trenge mindre av det når jeg fikk flere folk i huset?

voksen 3

… og når skal interessen for gardiner, sengetøy, blomsterbed og påskepynt for alvor komme over meg?

Jeg må innrømme at jeg har dratt meg i håret og lurt på hvorfor  i alle dager jeg trodde dette med unger var en god idé. En følelse man kan tro man er helt alene om … for den snakker man bare om med lav innestemme.

Men så er det jo en gang sånn at det går an å ønske seg flere ting på én gang. Jeg ønsker meg fortsatt det jeg allerede har mer enn alt på jorden.

Voksen 4Det går an å være lykkelig og ha litt klaus helt samtidig. Det er mulig å være nøyaktig der man vil være og likevel kjenne en liten uro i magen. Det gjelder kanskje bare å bli?

Jeg må ha trodd at modenhet kom med økt ansvar. På sett og vis gjør det nok det. Men automatisk går det ikke.  I hvert fall ikke for meg!

Jeg har mer voksesmerter nå enn jeg hadde som barn. Jeg har ikke strukket meg en millimeter siden jeg var fjorten!

Noen ganger når vi sitter rundt middagsbordet kan tanken på at det er jeg som er moren i flokken komme overraskende på meg. Jeg tviler ikke på at jeg har født dem. Sånt glemmer man ikke. Men jeg lurer på om de noen gang kommer til å forstå at moren deres er ei lita jente med musefletter, og at jeg har forstått nesten like lite som dem. Jeg bare later som at jeg er trygg og stabil og at jeg setter dem først. Eller, jeg gjør jo det, men jeg hadde kanskje trodd at det skulle koste meg mindre.

Jeg er omtrent like umoden som dem. Jeg har bare sluttet å kaste maten i gulvet når jeg er sint. Jeg blir stille og mutt i stedet.

Å være voksen er tydeligvis noe man gjør.

 

voksen 5

❤ A

 

Supermeg og superdeg

Jeg skriver dagbok. Noen ganger ser det slik ut.

 

 

 

supernussendagboken

 

supernussendagbok

 

supernussentre

 

supernussenfire

Helt uten at noen trenger å sette ord på det forstår vi at det finnes en mal vi skal passe inn i.

former

Selv om ingen har sagt noe om det, vet vi godt om vi holder mål eller ikke.

trist-strek

Vi tror vi er alene om å ha det sånn.

Vi lager oss kapper for å holde oss trygge. Vi gjemmer oss i våre prestasjoner, vår vakre utside eller perfeksjonisme.

forveksler

Det føles trygt å legge kappen over den personen vi virkelig er, så det sårbare i oss skjules.

Vi går utkledd som superhelter hele gjengen. Kappene dekker over svakhetene våre, men det hindrer oss samtidig i å bli sett som hele mennesker. superhelter

I stedet for å møte opp i livet, sender vi på en måte en representant.

Vi svarer at alt er bra, fordi det er det eneste svaralternativet vi har hørt etter spørsmålet: hvordan har du det?

hvordan-gar-det

 

Alle  følelsene vi drar inn med skoa på og gjemmer under kappene våre er guider. De forteller oss hvordan vi har det, hva vi håper på og hva vi bør gjøre. De vil oss vel.

dratt-inn

Skam oppstår når noe oppleves vanskelig på innsiden, som andre får til å se lett ut på utsiden.

skam

 

Å skamme seg over den man er et stort svik mot en selv. Med det sier man seg enig i konseptet med form og mal og forteller seg selv at man er feil.

Å prøve å komme nedi formen, er ikke det også å gjøre livet vanskeligere for andre?

Det finnes mennesker vi har kjent hele livet, uten å egentlig introdusere oss selv for.

representant

Vi burde dele det som holder oss våkne om natten.

Når kappen faller av og vi står der med armene ned og sier «her er jeg», er det ofte andre sier «jeg også».her-er-jeg

jegogsa1samme-her

 

Liver er både fint og vanskelig – med eller uten kappe. Men jeg vet hva jeg vil velge.

Hvis man vil bli elsket for den man er, kan man ikke gjemme seg. Dessuten har jeg aldri fått gode venner ved å vise fram kun mine sterke sider! Men jeg har knyttet noen viktige bånd når jeg har latt kappen falle av.

kappen-tatt-av-A

 

 

 

Stedet du står og skoene du går i

Grunnen er det vi har under føttene. Det er stedet vi står. Stedet der omstendighetene vi er en del av utspiller seg, om vi liker det eller ikke. Det er grunnen som holder oss oppe og støtter oss. Men stedet vi står på kan også utfordre.

ground1

Grunnen vi står på forteller oss hvor vi er, hvem vi er, hvilken sesong vi er i. Den kan fortelle om hvor vi har vært og gi et hint om hvilken retning livet vil ta. Noen ganger er grunnen under føttene som seig leire. Ofte lager vi denne leiren i hodet, når vi lar den slitsomme teipen av tvil, usikkerhet og frykt gå på repeat mellom ørene.

Det blir vanskelig å gå.

ground2

«Om jeg bare var i hennes sko», har jeg tenkt, og drømt meg til en annen grunn. Et annet utgangspunkt. Med en slags overbevisning om at hun jeg gjerne skulle vært har et enkelt liv og er oversiktlig skrudd sammen. Hun sykler aldri i motbakke.

ground3

Jeg husker imidlertid godt hvor paff jeg ble da en dame sa «livet ditt går liksom på skinner det» til meg, på en dag jeg ikke akkurat følte det sånn.

ground-4

Vi robber oss selv for store porsjoner glede ved å sammenlikne det vi kjenner ved oss selv, med det vi ikke kjenner i en annen. Det vil jo alltid være noen som er smartere, mer talentfulle og penere. Det er alltid noen som jobber litt hardere, er mer kreative og mer fattet enn oss. Men bak hvite tenner og store smil, kan det foregå ting ingen ser.

ground-5

Har du tenkt på at alt det du ikke er, egentlig ikke er så interessant? Lista over alt du ikke kan, ting du har prøvd som gikk dårlig,  anger og feil som jager deg, øyeblikk da du krabba hjem i ydmykelse … det er egentlig ikke er så interessant.

For vi har jo alle et eget par sko. Å modnes betyr kanskje å tørre å fylle ut skoa, selv om de har blitt skitne. La foten gli helt inn og ta det derfra. La grunnen man allerede står på være et utgangspunkt for det neste steget.

Tenke: Det er her jeg begynner.

ground-6

 

Men hva vet jeg?

-Andrea

 

 

All by myself

«Alene» er et ord som inviterer til et dypt pust.
En mulighet til å se verden fra utsiden og seg selv med et ærlig blikk.

Alene får jeg sortert tankene mine.
Jeg trenger å høre mine egen indre stemme.

Det er best for alle at jeg får det sånn.

Alenetid

Alene blir et sted der den fortellingen jeg har fortalt om og om igjen til meg selv, krever andre ord og åpenbarer nye sannheter.

Hvem er jeg når jeg er helt alene?

Hvilken rolle spiller jeg da?

speil speil på veggen der

Én ting er sikkert:
Kroppen er annerledes bebodd når jeg er alene.

Alene bor jeg i kroppen mer som et spørsmål, enn et faktum.
Jeg er den mindre bevisst, og kjenner ikke så mye til den. Det er deilig!

Det hender likevel at jeg observerer kroppen når jeg er alene. Jeg kan kjenne en mild skam. Alene lar jeg nemlig beina og armene oppføre seg  mer tilfeldig. Når jeg spiser lager jeg smattelyder og har beina på bordet. Hvis dette er mitt egentlige jeg, er jeg usikker på om jeg ville blitt godtatt.

Mitt grisete alter ego:

spise alene

Å være for meg selv kan oppleves totalt forskjellig fra én dag til en annen. Ingen annen relasjon varierer i stemning på samme måte.

Selv om jeg elsker å tilbringe dager og uker alene, har jeg ved noen anledninger blitt rammet av akutt ensomhet.
Noen dager er Facebook nok til å ødelegge stemningen.

finnes ikke

Ordet alene kan gi assosiasjoner til en forestående trussel.
Frykt for å bli forlatt, sviktet og glemt. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg kan være alene før relasjonene mine dør ut.  En slags tanketest for hvor dypt vennskapet stikker.
Et eksperiment jeg aldri kommer til å gjennomføre.

Å være ufrivillig alene gir en helt egen følelse.
Ingen burde være det.

trist alenetid

Likevel og heldigvis, har jeg oftere mangel på alenetid enn sosial kontakt.

Noen relasjoner holder seg dessuten godt,
selv om tiden mellom hvert treff blir lang.

venner png

***

Noen dager går i ett. Det hender at alenetid ikke lar seg ordne.
Da blir sosiale sammenhenger litt som å ha på en fuktig kløende strikkegenser, og jeg kan slite med å være tilstede.

klør

Sånn er det med den saken.
– Aw.

Blod!

Kroppen er et komplekst system. Det er utrolig mye som skal fungere for at kroppen ikke skal klappe sammen. Celler. Hormoner. Blod. Gørr. Tenker jeg for mye på det går jeg i bakken.

Jeg bebreider mine entusiastiske naturfagslærere for denne frykten. Undervisning kan bli for konkret! Hører jeg for sterke beskrivelser, besvimer jeg. Det startet slik:

2. klasse:

Blod

På skolen slapp jeg å kjenne på pulsen under trening. Bare tanken på å skulle løpe alt jeg maktet, for så å kjenne hvordan mitt stakkars hjerte banket hardt helt ned til håndleddet, stjal søvnen fra meg flere netter.

Jeg glemmer neppe naturfagstimen i 8. klasse:

Blod 2

Heldigvis har jeg vært frisk stort sett hele livet, og har svært få legebesøk bak meg. Jeg har til gjengjeld laget mye drama når jeg først har gått dit. Fastlegen husker meg godt.

Om jeg tar innover meg at hjertet slår konstant, hele tiden, hele livet, har hjernen lett for å ta seg en pause. Min svime-av- rekord på ett legebesøk er til nå fire ganger. Slå den!

hos legen blodtrykk

Man kan spørre seg hvorfor jeg ble sykepleier. Jeg lurer på det selv noen ganger. Kroppens innside har alltid vekket mer vemmelse enn fascinasjon i meg. Men jeg liker å bidra til folks ve og vel, og våger å påstå at jeg får et ekstra gir når en blødning skal stanses.  Det er viktig for meg at minst mulig av den røde væska siver ut av pasienten.

Alvoret setter meg til tider helt ut. Bokstavelig talt.

Blod 4 png

Blod 5 png

Frykten har etterhvert blitt mindre. Nå klarer jeg for eksempel å «ta sting» uten å være redd for at kroppen skal velle ut av operasjonssåret. Jeg klarer å sette sprøyter uten å se for meg alt nålen trenger igjennom. Jeg gir væske intravenøst, og holder meg dessuten stort sett våken under hele rapporten.

Likevel: når pasienter skal få blodoverføring, er det ikke jeg som har posen på magen for å kroppstemperere den. Blod i poser. Det er for sykt!

blod 6 png

-Aw (…fortsatt sykepleier)