Noen ganger tenker jeg at det var dumt av meg å gifte meg med mannen min. Ikke fordi jeg ikke liker han, men nettopp FORDI jeg liker han.

Det er rart at man velger det mennesket man elsker høyest til å stå en nærmest. Den personen man så gjerne vil bli likt av. Det meste mister jo sin glans når man kommer for tett på.

Noen kunstverk gir ingen mening om du kommer for nær.
Jeg er et sånt verk, kan jeg tenke.
Jeg blir kornete.

Noen ting smaker best i små porsjoner. Jeg har gitt han hele kaka.

Jeg vil ikke miste glans,
Jeg vil ikke blekne,
Jeg vil ikke falme,
Jeg vil ikke rakne.

Jeg vil skinne, lyse og stråle.

Jeg unner han en dame med stort smil og varme øyne. En som er raus og forståelsesfull. En som ler godt av vitsene hans og som rommer han på en tung dag. Jeg kan ta meg i å ha dårlig samvittighet for å ta opp hennes plass. For et liv han kunne hatt. Tingen er bare at jeg er den dama selv innimellom. Og da tenker jeg: For et liv vi har!

Jeg vil så gjerne bli! Det er klart jeg skal det!

» I give you all of me», synges det både her og der. Det høres nydelig ut. Jeg grøsser litt av tanken på å gi hele meg til noen. Jeg kan absolutt være søt, sjarmerende, snill og vakker og klok – men ikke så lenge ad gangen. Jeg tror rekorden min er ca 6 timer. Så våkner min indre hamster til liv. Og akkurat den delen av meg er det ingen som vil pakke inn i silkepapir og knyte sløyfebånd rundt. Aller minst jeg!

Hvor kommer denne hamsteren fra? Jeg kjenner den fra barndommen. Mamma og pappa støtte stadig på den. Mye i tenårene. Men at den skulle bli med meg helt hit i livet, det overrasker meg. Tenk at den våger seg fram foran han jeg pyntet meg for, han jeg ville imponere, han jeg ikke kunne glemme, han som så det ingen andre så i meg, han som står så støtt ved min side, han jeg fortsatt liker aller best.

Plutselig tåler jeg ikke en lyd, et pust eller en puls. Jeg henger meg opp i de merkeligste ting. Jeg rydder mest ut av oppvasken! Den må tas opp! Hvorfor glemmer jeg at vi bare har et visst antall kvelder sammen her i livet?Hvorfor glemmer jeg å være takknemlig? Jeg er jo takknemlig! Jeg har jo alt jeg ønsker meg!

Jeg pleide å stå sånn her med klesvasken:

Å bli stygg. Å vise seg som både egoistisk og selvsentrert. Sliten og trass. Jeg synes det er flaut, pinlig og vondt. Lurte jeg ham? Det var ikke denne utgaven han ønsket seg. Det var ikke dette jeg viste i reklamen. Jeg kan få helt abstinenser etter blanke ark. Drømme om et halvår et annet sted. Skulle så gjerne fiksa et par ting, for så å vende tilbake som en revidert utgave. Og jeg skulle nesten ønske jeg snakket om utsiden.

Men jeg har fått så mange blanke ark at jeg begynner å skjønne at det ikke er arkene det er noe feil med. Det ville blitt sånn igjen og igjen. Hva er vitsen med en ny start hvis man bare gjør det samme?

Når jeg tegner, pleier jeg noen ganger å bestemme meg for at det ikke er lov til å pusse ut, men at jeg må lage noe av kruseduller som ikke ble helt som de skulle. Det kan bli overraskende fine ting ut av det.

Kanskje jeg må unne meg litt tid. Litt kreativitet. Litt rom. Våge å ikke gjemme meg. Stå i det speilet som faktisk ser nok av det fine til å ville være der. Unne meg enda en tilgivelse. Kanskje jeg må tørre å være en stygg krusdull på vei til noe skjønt.

Hadde jeg gått, hadde jeg bare ønsket meg han.

Jeg rakner, falmer og blekner.
Jeg skinner, stråler og lyser.

«Jeg prøver å lære meg hva kjærlighet er».

All of me.

Til slutt en liten sang: