Jeg har god balanse. Fysisk. Noen fordeler drar man med seg etter å ha tilbrakt utallige timer i en turnhall. Når jeg går på utfordrende underlag kommer min gamle treners oppfordring opp i mitt indre som bestilt. Den sier «stram rumpa». Gjør jeg det, er kontrollen over kroppen tilbakevunnet på et blunk.

Nå som jeg har sluttet på turn, skulle jeg ønske at balansen ellers i livet lå like naturlig for meg. Ikke at jeg er helt ute og kjører på noen måte. Men jeg står i en spagat.

Når jeg leter etter balansen mellom å være ambisiøs og å være fornøyd med ting som de er, hjelper det lite å stramme rumpa.

Inni meg snakker to stemmer i munnen på hverandre. Den ene pusher meg til å prøve hardere, den ser hva som er mulig. Den vil opp, den vil fram.

Den andre stemmen ber meg instendig om å være fornøyd med det jeg har og med det jeg er. Man skulle tro at den ene var snill og den andre slem. Jeg er ikke helt sikker.

Jeg har prøvd hardt å høre på den stemmen som ber meg om å være fornøyd og slå meg til ro. Jeg har nok hatt en forestilling om at det er det mest moralske. Det er noe nøkternt over den. 

MEN! Det å være fornøyd med seg selv og tingene som de er, kan føles som å gi opp et større potensial. Være seg karriere, kropp eller hvordan man er som medmenneske. Hvis livet er en gave, bør man ikke gjøre det beste ut av det?

Eller skulle man nyte det?

Jeg husker ikke.

Jeg tror jeg bruker like mye energi på å akseptere at jeg ikke trener så mye for tiden, som jeg hadde brukt på å faktisk trene mer.

Det samme gjelder husvask, hårstell, matlaging, karriere og det aller meste. Jeg har så lyst til å bare senke skuldrene og være et behagelig menneske. Jeg kjenner noen som er sånn. Det er så deilig å henge med folk som puster med magen!

Så jeg later som. Om jeg begynner å tro det jeg sier selv, får det være et frynsegode.

Det er ikke så lett å slappe av og akseptere ting som de er når man ser den bedre utgaven luske rundt hjørnet.  Det er så mange ting i livet som hadde blitt så mye bedre med 20 prosent mer innsats.

Men så har man jo bare en viss mengde med viljestyrke og energi. Lista over ting å forbedre kan bli lang.  Det er slitsomt å ri to hester samtidig. Særlig disse:

Skal man ringe en PT eller skal man gå til psykolog? Eller begge deler, eller ingen av dem?

I don’t know!

❤ A