Jeg vil ha kontroll.
Jeg vil kontrollere ting.
Jeg vil vite hvordan alt går.

En bra dag defineres som en dag som har gått etter planen. Når livet føles uoversiktlig er det så deilig å lage en plan – og følge den.

Kontroll har sin rot i frykt, har jeg lest. Derfor er det ikke lett å slippe den. Jeg var altfor ung da jeg begynte å kontrollere hva jeg spiste og hvor mye jeg trente. Det gav meg ro og en følelse av trygghet. Det er rart at kontroll over noe kan gjøre kaos et annet sted lettere å takle. Det er nesten som å ta en bedøvende pille.

Å skulle leve tett på andre mennesker er å be om trøbbel. De har jo egne tanker, følelser, drømmer, håp, problemer, middagsønsker og planer … som mest sannsynlig ikke er nøyaktig de samme som dine. Det kan blir kaos. Det er slitsomt å late som om man har lave skuldre og puster med magen lenge ad gangen.

«Kan du ikke bare slappe av litt?» Å be noen slappe av er like dumt som å kommandere noen til å plutselig bli glad eller entusiastisk. Jeg liker å tenke på «å slappe av» mer som en følelse enn noe man gjør. Det finnes selvsagt en rekke ting man kan gjøre som forhåpentligvis fører til at man slapper av. Men det å slappe av er slettes ikke ensbetydende med å ligge på en sofa. Det kan være veldig stressende å ligge der.

Det samme gjelder «å kose seg». Det er også en følelse. Å sette fram en godtepose er ikke nok. Kosen må komme fra et sted i kroppen.

Akkurat som at en perfeksjonist ikke nødvendigvis er en som gjør alt perfekt, trenger ikke en kontrollfreak å faktisk ha kontroll. Åpner du skapene hjemme hos meg er ikke «kontroll» det første du tenker!

Jeg husker jeg beskrev meg selv som perfeksjonist – og fikk latter som respons. Jeg kan le av det nå.

Etter at jeg har fått mann og barn har jeg fått mye kaos, (og mindre alene-tid til å ventilere) men jeg har også fått enda flere områder i livet å kontrollere. Nemlig: Dem.

Nå finnes det en hel masse ting å feste til klokkeslett og følge strengt. Leggetider (merk: tre lurer om dagen på den yngste), måltider, leketider, hviletider, passe mengde underholdning, fysisk aktivitet og kreativitet.

Jeg vil egentlig helst være hjemme og følge rutinene. Bare tanken på noe annet gir meg ubehagelig høy puls. Det skal sies at jeg har lusket rundt barnehagen for å sikre meg at guttungen vår blir lagt til riktig tid og langt nok unna de andre barna.

Man skulle tro at jeg begrenset meg til å passe på ungene … men jeg tar ansvar for mannen min også. Passer på at han får spist kvelds i god tid før klokken 22.00. (Tidspunktet da alle småbarnsforeldre gjerne vil legge seg.)

Det finnes mennesker som kan legge beina på bordet og se en film … med ren og full oppvaskmaskin, et bad som skriker etter Jif og med visshet om at de har på seg den siste rene bokseren. De kan til og med sprette en pose potetgull PÅ EN ONSDAG! Jeg er så heldig å leve med én av dem!

Når det skjer, knyter det seg i magen min. Jeg kan gå og knurre. Sier for meg selv «ja, det må være fint», og strammer munnen, mens jeg rydder litt raskt og bråkete, sånn at det er umulig å ikke få med seg at jeg jobber hardt.

Sitte der og bare slappe av, mens huset står på hodet. Uten en tanke på alt man burde fikse og få orden på først. Jeg kan gjenta surt «ja, det må være fint, for så å plutselig oppdage hva jeg sier: JA, DET MÅ VÆRE FINT.

Jeg tror dette gjør meg litt sint fordi jeg så gjerne skulle gjort det samme. Det skal jeg innrømme en dag.

Tenk om jeg bare kunne leve som om livet var litt mer oversiktlig, som om folk var litt bedre, som om ungene tålte mer, som om ting bare ville ordne seg av seg selv.

Det ville vært latterlig og kanskje til og med uansvarlig.

Men, mon tro om jeg kanskje kunne puste litt lettere, smile litt bredere, le litt høyere, sove litt bedre, leve mer spennende, glede flere, forstå litt mer.

Og tenk om det viste seg at ungene er robuste, at huset står, at jeg veier nesten det samme som før, og at andre er til å stole på. Kanskje det ikke er så farlig.

Jeg tror jeg ville blitt lettere å elske!

Jeg håper jeg kommer hit:

– A