Kroppen er et komplekst system. Det er utrolig mye som skal fungere for at kroppen ikke skal klappe sammen. Celler. Hormoner. Blod. Gørr. Tenker jeg for mye på det går jeg i bakken.

Jeg bebreider mine entusiastiske naturfagslærere for denne frykten. Undervisning kan bli for konkret! Hører jeg for sterke beskrivelser, besvimer jeg. Det startet slik:

2. klasse:

På skolen slapp jeg å kjenne på pulsen under trening. Bare tanken på å skulle løpe alt jeg maktet, for så å kjenne hvordan mitt stakkars hjerte banket hardt helt ned til håndleddet, stjal søvnen fra meg flere netter.

Jeg glemmer neppe naturfagstimen i 8. klasse:

Heldigvis har jeg vært frisk stort sett hele livet, og har svært få legebesøk bak meg. Jeg har til gjengjeld laget mye drama når jeg først har gått dit. Fastlegen husker meg godt.

Om jeg tar innover meg at hjertet slår konstant, hele tiden, hele livet, har hjernen lett for å ta seg en pause. Min svime-av- rekord på ett legebesøk er til nå fire ganger. Slå den!

Man kan spørre seg hvorfor jeg ble sykepleier. Jeg lurer på det selv noen ganger. Kroppens innside har alltid vekket mer vemmelse enn fascinasjon i meg. Men jeg liker å bidra til folks ve og vel, og våger å påstå at jeg får et ekstra gir når en blødning skal stanses.  Det er viktig for meg at minst mulig av den røde væska siver ut av pasienten.

Alvoret setter meg til tider helt ut. Bokstavelig talt.

Frykten har etterhvert blitt mindre. Nå klarer jeg for eksempel å «ta sting» uten å være redd for at kroppen skal velle ut av operasjonssåret. Jeg klarer å sette sprøyter uten å se for meg alt nålen trenger igjennom. Jeg gir væske intravenøst, og holder meg dessuten stort sett våken under hele rapporten.

Likevel: når pasienter skal få blodoverføring, er det ikke jeg som har posen på magen for å kroppstemperere den. Blod i poser. Det er for sykt!

-Aw (…fortsatt sykepleier)