Meg i trafikken

Jeg er en forsiktig billist. Jeg er ikke den som lar meg hisse opp av at bilen foran meg kjører sakte. Det hender til og med at jeg blir glad om det er kø på vei hjem fra jobb. Tiden i bilen blir litt som en daglig telttur uten internett og mobil, og uten kontakt med annet enn det man ser og hører der man er. Om P2 sender en spennende utgave av Salongen, hender det at jeg kjører en liten rundtur, for å høre programmet ferdig.

Jeg har aldri forstått meg på de som tuter og blir kjempestressa i rushtrafikk. Om man står fast, står man fast, uansett om man legger seg på hornet eller ei. Det er bare å gi slipp.

For min del blir bilkjøring stressende først når jeg har andre som sitter på. Jeg får hjerneteppe vedrørende vikeplikt og forkjørsrett. Kjøreturen blir fort litt oppstykket når man stopper for bilene fra venstre også, bare for å være sikker. Når jeg henter Pesh, skifter jeg alltid plass til passasjersetet før han setter seg i bilen.

Etter å ha rygget inn i en bil en gang, har jeg fått helt skrekken for å parkere. Jeg nekter å lukeparkere. Hvis jeg skal et sted i byen, ender jeg ofte med å gå like langt som jeg kjører, for å få den parkeringsplassen jeg helst vil ha.

Jeg blir mer stresset av det som foregår inne i bilen, enn i trafikken. Om jeg for eksempel sitter på noen som «glemmer» å gire opp, eller lar være å gjøre det fordi det kommer en sving om 1 km, klarer jeg ikke holde en normal samtale.

Jeg kommer gjerne med forslag til hvilket gir jeg synes de skal velge.

Kjør pent! Gir opp!

Lyden av knekkebrød

En lyd.

irritabel ved måltider png

Så lav at de andre ikke legger merke til den.

Men så høy at jeg ikke hører noe annet.

Den trenger inn i hjernen, kryper nedover ryggen og gir spenninger i fingrene og i ansiktet.

Lyden av kveldsmat.

-Aw

Hendene på ryggen

Å mestre aktivitetene i dagliglivet er viktig for både fysisk og psykisk helse. For ung og gammel. Som sykepleier på et korttidssenter, er det viktig at jeg forsøker å ivareta pasientens egne ressurser, og lar de utføre handlingene selvstendig, så langt det lar seg gjøre.

Jeg skal «jobbe med hendene på ryggen», som det så fint kalles, og legge til rette for pasientens egenomsorg. De skal rustes til å greie seg best mulig hjemme. Dette høres vel og bra ut. I praksis hadde det vært mye lettere å bare gjøre handlingene for pasienten.

Et morgenstell kan se ut på to forskjellige måter.

Slik:

Eller slik:

For en som kan leve på te og komplimenter, er det ikke lett å holde hendene på ryggen.

Men jeg gjør det, altså!

Det er vanskelig å ikke gripe inn. Å la dem gjøre det meste selv, innebærer at ting ikke blir helt som jeg skulle ønske.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det enda verre å holde fingrene fra fatet … Selv om Pesh har vært selvhjulpen dobbelt så lenge som meg.

Jeg har skjønt at jeg er en plage å lage mat sammen med.

Jeg henger meg opp i detaljer og klarer ikke la være å kommentere.

Uviktige ting blir viktige for meg.

Jeg ender jo alltid opp med å spise dobbelt så mye som jeg hadde trodd på forhånd, uansett.

– Hendene på ryggen! Jeg jobber med saken, Pesh!

Den lille fisen

I parforhold spiller intimitet og nærhet en viktig rolle. Det er imidlertid én type nærhet jeg aldri helt har forstått gleden av å dele.

Det finnes parforhold der dette er dagligdags.

Ganske tidlig etter at Pesh og jeg var blitt sammen hadde vi en viktig prat. For min del kan den ene typen intimitet, ødelegge veldig for den andre mer ønskelige sorten. Dessuten assosierer jeg en del kroppslukter med jobben min. På fridager har jeg nulltoleranse for luft og andre påminnelser om at kroppen har en innside. Det er viktig for meg å ha klare grenser for hva som er greit og ikke.

En slik prat forplikter. 2,5 år etter avtalen ble inngått, holdes den fortsatt temmelig godt. Jeg er ganske sikker på at Pesh brøt den før meg, men kvelden jeg gjorde prompedebut, står likevel for oss som en minnerik aften.

Før jeg skriver videre må jeg minne om at når jenter fiser, er det bare tørr luft som kommer ut, og om den skulle ha lukt, er blomster et viktig stikkord.

Vi kaller den «Israel-fisen» siden den fant sted en kveld i Israel. Pesh lå på sofaen med ørepropper og lyttet til en podcast. Jeg sto på badet og fikset litt på sminken før middagen.

Jeg tok sjansen:

Jeg ble så flau at jeg måtte legge meg på teppet, med hodet ned. Jeg lo med den latteren som kommer når man ikke vet hva hvordan man skal reagere. Den latteren som ofte sklir over i gråt … Så jeg gråt litt også. Men det var mest gøy.

Etter ca 30 minutter med avhør og hodet ned i teppet, var jeg klar for å tilstå:

Grunnen til at jeg kom på dette, var at noe tilsvarende skjedde på joggetur her om dagen. Problemet denne gangen var at jeg ikke hadde noe sted å gjemme ansiktet.

– Aw

Shed a little light

Denne uken har jeg vært med på «godhetsuka» her i Fredrikstad. I grove trekk gikk det ut på at en gjeng samlet seg på kveldene og gjorde frivillighet, i form av praktisk bistand. Hus har blitt malt, vegger har blitt kledd, hager har blitt stelt og folk som trengte hjelp, har fått hjelp.

Mitt mest irriterende «typisk meg» må være at jeg aldri vil det jeg har planlagt. Selv om det er jeg som i glede har lagt planen, har jeg ofte mistet lysten når den aktuelle dagen kommer. Så da Pesh og jeg skulle dra for å jobbe frivillig, føltes det ikke helt frivillig likevel:

En av mine gode sider er imidlertid at jeg fort glemmer sånne tanker. Med én gang jeg er framme trives jeg godt i alskens arbeidstillinger, så lenge jeg er i godt selskap.

Selv om det i utgangspunktet var «praktisk bistand» vi skulle yte, tror jeg det viktigste for dama vi var hos, var å servere vafler og kaffe. Noe jeg finner både fint og fælt på en gang. Fint fordi jeg elsker kaffe og liker å slå av en prat med eldre mennesker, men trist fordi hun åpenbart ikke har nok mennesker rundt seg.

Drømmen hennes var å bli gammel sammen med mannen sin. De hadde lagt så mange planer, de skulle reise og endelig få pusse opp stuen, få inn nye vinduer, større, gjøre rommet lysere, skifte gardiner. De måtte jo ha vært der i tyve år snart. Men så ble han syk, og sluttet helt å puste. Han døde rett før han skulle bli pensjonist og endelig få mer tid til henne og det huslige stellet.

Jeg tenker at jeg vil holde meg til 80% jobb, smøre matpakke, ta med Peshen og en god bok til et stille vann så ofte jeg kan. Livet har mange dager, men å utsette de gode, kan være dumt.

Om alle ensomme eldre gikk ut på gaten og holdt hverandre i hendene, tror jeg de ville rukket flere runder rundt kolden. Jeg merker det i jobben på sykehjemmet; «velsignelsen» det er for noen å bli lagt inn. Mennesker, det var det visst lenge siden de så noen til. Praten er viktigere for dem, enn at sårene de har på de utslitte beina blir skiftet til riktig tid, synes de. Det er rart å sende hjem slike pasienter. Tilbake til livet bak vinduet.

Neste gang Pesh foreslår at vi skal trå til og hjelpe noen, vil nok ja-et komme mer spontant.

#godhet2015

Litt voksen

Jeg er ikke lenger et barn. I slutten av denne uken blir jeg 25 år. For en tid siden leste jeg at kvinner starter sitt kroppslige forfall i denne alderen, og at det herfra kommer til å gå radig nedover med både huden og håret mitt (Kvinneguiden).

Det får så være.

Når sant skal sies tenker jeg ikke så mye på det kroppslige forfallet enda. Sånn sett er jeg mer plaget av kviser enn av rynker. Jeg skulle likevel ønske at mine indre prosesser (i de små grå) gikk i samme fart, og litt mer av seg selv.

Jeg føler meg verken skikkelig ung eller skikkelig voksen. Her om dagen hentet jeg niesene mine på skolen. Vi rakk å turne litt i skolegården før vi tok turen hjem. Venninnen deres ble veldig usikker på hvilken bås hun skulle plassere meg i.

Egentlig ble jeg henne svar skyldig, men jeg svarte noe jeg har hørt andre si til barn:

Da jeg var mindre var jeg veldig redd for å gå alene i mørket. Jeg var redd skumle menn skulle hoppe fram for å ta meg med seg, eller gjøre slemme ting med kroppen min. Jeg har blitt eldre, men det eneste som har endret seg er at jeg ikke forteller om det til noen, og sverger til mine sterke bein hjem fra bursdagsfest:

Før trodde jeg at urettferdig behandling skulle gå mindre inn på meg med tiden. Alle voksne var så tålmodige og lite kranglete av seg.

Men noen ganger overrasker jeg selv meg selv. Det var en gang jeg sa «det er ok å slippe taket nå», til en døende pasient. Jeg refererte til livet. Jeg følte meg klok og ansvarsfull.

Å være den sterke, den som gjør alt fint. Det hender at jeg blir dette mennesket. Da tenker jeg at jeg kanskje kan elske et barn. At jeg ikke trenger å være redd for det.

– Men jeg har nok med kaninen min for nå.

aw.

Andréa: The movie

Jeg kan se fingrene mine som tegner når jeg titter ned på dem. Jeg kan beundre et par nye sko på beina mine når jeg sitter. Det er likevel et faktum at jeg ser mye mindre av meg selv enn det andre gjør.

Jeg vet ikke hvordan andre ser ut fra sitt perspektiv. Med unntak av én positur.

Vi er ikke vitner til oss selv når vi snakker og gestikulerer ettertrykkelig for å være helt sikre på at vi har fått fram det vi mener. Det er utvilsomt en velsignelse at jeg ikke aner hvordan jeg ser ut når jeg skjærer grimaser, ler eller sier ord som kommer fra hjertet. Hadde jeg sett meg selv hele tiden, ville jeg knapt vært i stand til å løfte en finger uten å bli lammet av selvbevissthet.

Noen ganger skulle jeg ønske andre så seg selv slik jeg ser dem.

Istedenfor faktisk å se oss selv, går vi rundt med en oppfatning av oss selv.

Det var en tid jeg leste litt for mange romaner, og pratet litt for lite med andre. Jeg gikk fra å tenke ut fra Jeg, til å høre en fortellerstemme i hodet mitt som gjorde betraktninger om henne.

Selv om jeg har sluttet å tenke på meg selv som henne, har jeg for vane å tenke på livet som en film. Når jeg gjør det, tar jeg meg i å tenke annerledes om både de store og de små tingene jeg møter. Alt inngår bare i den store handlingen. Jeg er hele tiden en karakter i endring. Gjør jeg noe dumt, slutter jo ikke handlingen der; det er fortsatt mange scener igjen.

Hadde jeg sett en film hvor hovedpersonen gjorde dette, ville jeg likt filmen enda bedre:

Jeg liker å kjenne kaffebønner og ris mellom fingrene

Mange ganger har jeg tenkt «jeg skulle ønske noen så meg nå» når jeg gjør noe jeg synes har verdi, men som ingen ser. En ting verden går glipp av, er synet av meg når jeg åpner en ny dorull. Jeg kan bruke fem minutter, for å være sikker på at det første tørket holdes 100% intakt. I filmen om mitt liv, måtte flere scener blitt viet til nettopp dette. Med en passende låt av Sufjan Stevens i bakgrunnen, så klart.

Når jeg tenker på livet mitt som en film, blir selv de vonde tingene litt fine. Som når vi ikke klarer å finne ordene som passer, og må danse stille for å rette opp det som ble vondt mellom oss.

«Dette er jo egentlig litt vakkert», tenker jeg, med gråten i halsen.

En annen ting få vet (og som hadde gjort seg på film!) er at armene mine stivner når det kribler av lykke i magen min. Det skjer ganske ofte.

«Life of Andréa» – coming to a movie theater near you.

Scarlett på TV

Det er ingen hemmelighet at når man først har fått tak i begjærets objekt, mister det ofte sin sødme. De stilige pumpsene som står utstilt i butikkvinduet og stråler og bærer bud om lekre legger og skjønnhet, er bare sko så snart de er på plass i skapet. Dette stresser meg litt. Ikke fordi jeg frykter mitt eget jag etter nytt og bedre, men fordi jeg er redd for å gå fra å være stilige pumps til vanlige hverdagssko i øynene til han som betyr mest for meg.

En rolig kjærestekveld med god mat og film blir ikke alltid avslappende. Per André skal ha flaks om jeg tolker han i hans favør.

Jeg prøver å være kul og holder som regel det jeg tenker for meg selv. Hvem innrømmer vel at de har sånne tanker?

Han er snill og konfronterer meg ikke med at vi kun ser filmer der den kvinnelige hovedrollen er under middels pen når jeg får velge. Da de fleste i filmbransjen er relativt vakre, blir det til at vi ser mye rart.

– Aw

Jeg har forlatt redet

Nå har jeg tatt et steg i voksenretningen. Sent, men godt, har jeg flyttet til en liten leilighet for meg selv. Det er en underdrivelse å si at det er deilig.

kutte navelstrengen

– Men jeg har visst mye å lære.

Her om dagen så jeg at en venn av meg la ut et bilde av en tom dorull på Instagram, med teksten «gleden av å bo med andre». Jeg måtte smile litt av det, fordi jeg nettopp hadde vært i samme situasjon. Skulle jeg lagt ut det bildet måtte teksten vært: «Gleden ved å bo alene».

Jeg er heldigvis løsningsorientert:

ikke mer dopapir 900

Jeg er litt distré. En ny ting jeg har begynt med, er å lufttørke etter dusjen.

Det desidert verste med å bo alene, er at det ikke kommer noen etter meg og sjekker om ledninger er dratt ut, stekeovnen er slått av, døra er låst og at kaffetrakteren ikke står på. For et vanlig menneske tar det sikkert 20 sekunder å låse leiligheten og gå ut på gata. For meg er dette et evighetsprosjekt. Selv om jeg går sjekkrunden 10 ganger, streifer moccamasteren tankene mine plagsomt mye gjennom dagen.

Med kaffetrakteren i tankene, blir det litt vanskelig å konsentrere seg.

Det er visst et vanlig fenomen.

Problemet mitt, er imidlertid at tvilen er helt på sin plass.

«Forskning» viser at kaffetaktere må stå på mer enn tolv timer for å ta fyr (om det er en liten kaffeskvett igjen i kolben).

-Aw

Å melde seg inn

Å sitte i ro og fred med tegnesaker, en bok og musikk, og bare la den ene tanken ta den andre, er noe jeg alltid har satt høyt. Til tider litt for høyt. Jeg håper ikke Per André har satt opp kameraer i leiligheten sin uten å gi meg beskjed.

Noen ganger kan tanker som: «dette er ikke valgt alenetid» ødelegge hele moroa. Jeg får for meg at jeg ville kost meg mer om jeg hadde takket nei til et godt alternativ og valgt en kveld for meg selv. Plutselig kan det beste jeg vet oppleves trist. Særlig om bildene andre legger ut ser mer spennende ut enn det jeg holder på med.

Verden er full av savnede og savnende mennesker. Hvis noen hadde spurt, hadde jeg svart at det tristeste jeg kan tenke meg, er alle de som var alene da det virkelig gjaldt … eller de som ikke vet hvem de skal ringe, når de trenger å høre sin egen stemme.

Jeg lider ikke av kronisk ensomhet. Sånn er jeg heldig. Jeg har alltid noen ringe. Men sinnet er en merkelig innretning. Virkeligheten kan fort bli forvrengt, selv i det friskeste hodet. Hva er vel ensomhet uten skam? Det er fælt å ikke bli regnet med. En følelse jeg tror alle smaker på fra tid til annen.

Det var en 17.mai jeg satt alene, bare fordi jeg ikke var blitt invitert noe sted. Selv om jeg visste at telefonen min fungerte like godt begge veier.

Jeg trener på å melde meg «inn» på eget initiativ. Tenker at det ville vært trist om verden gikk glipp av min sjarm, bare fordi den glemte å invitere meg ut. -Og ikke bare min sjarm, men også min evne til å være dramatisk og spinne historier:

– AW