Å mestre aktivitetene i dagliglivet er viktig for både fysisk og psykisk helse. For ung og gammel. Som sykepleier på et korttidssenter, er det viktig at jeg forsøker å ivareta pasientens egne ressurser, og lar de utføre handlingene selvstendig, så langt det lar seg gjøre.

Jeg skal «jobbe med hendene på ryggen», som det så fint kalles, og legge til rette for pasientens egenomsorg. De skal rustes til å greie seg best mulig hjemme. Dette høres vel og bra ut. I praksis hadde det vært mye lettere å bare gjøre handlingene for pasienten.

Et morgenstell kan se ut på to forskjellige måter.

Slik:

Eller slik:

For en som kan leve på te og komplimenter, er det ikke lett å holde hendene på ryggen. 

Men jeg gjør det, altså!

Det er vanskelig å ikke gripe inn. Å la dem gjøre det meste selv, innebærer at ting ikke blir helt som jeg skulle ønske.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det enda verre å holde fingrene fra fatet … Selv om Pesh har vært selvhjulpen dobbelt så lenge som meg.

Jeg har skjønt at jeg er en plage å lage mat sammen med.

Jeg henger meg opp i detaljer og klarer ikke la være å kommentere.

Uviktige ting blir viktige for meg.

Jeg ender jo alltid opp med å spise dobbelt så mye som jeg hadde trodd på forhånd, uansett.

– Hendene på ryggen! Jeg jobber med saken, Pesh!