Å sitte i ro og fred med tegnesaker, en bok og musikk, og bare la den ene tanken ta den andre, er noe jeg alltid har satt høyt. Til tider litt for høyt. Jeg håper ikke Per André har satt opp kameraer i leiligheten sin uten å gi meg beskjed.

Noen ganger kan tanker som: «dette er ikke valgt alenetid» ødelegge hele moroa. Jeg får for meg at jeg ville kost meg mer om jeg hadde takket nei til et godt alternativ og valgt en kveld for meg selv. Plutselig kan det beste jeg vet oppleves trist. Særlig om bildene andre legger ut ser mer spennende ut enn det jeg holder på med.

Verden er full av savnede og savnende mennesker. Hvis noen hadde spurt, hadde jeg svart at det tristeste jeg kan tenke meg, er alle de som var alene da det virkelig gjaldt … eller de som ikke vet hvem de skal ringe, når de trenger å høre sin egen stemme.

Jeg lider ikke av kronisk ensomhet. Sånn er jeg heldig. Jeg har alltid noen ringe. Men sinnet er en merkelig innretning. Virkeligheten kan fort bli forvrengt, selv i det friskeste hodet. Hva er vel ensomhet uten skam? Det er fælt å ikke bli regnet med. En følelse jeg tror alle smaker på fra tid til annen.

Det var en 17.mai jeg satt alene, bare fordi jeg ikke var blitt invitert noe sted. Selv om jeg visste at telefonen min fungerte like godt begge veier.

Jeg trener på å melde meg «inn» på eget initiativ. Tenker at det ville vært trist om verden gikk glipp av min sjarm, bare fordi den glemte å invitere meg ut. -Og ikke bare min sjarm, men også min evne til å være dramatisk og spinne historier:

– AW