Denne uken har jeg vært med på «godhetsuka» her i Fredrikstad.  I grove trekk gikk det ut på at en gjeng samlet seg på kveldene og gjorde frivillighet, i form av praktisk bistand. Hus har blitt malt, vegger har blitt kledd, hager har blitt stelt og folk som trengte hjelp, har fått hjelp.

Mitt mest irriterende «typisk meg» må være at jeg aldri vil det jeg har planlagt. Selv om det er jeg som i glede har lagt planen, har jeg ofte mistet lysten når den aktuelle dagen kommer. Så da Pesh og jeg skulle dra for å jobbe frivillig, føltes det ikke helt frivillig likevel:

.

En av mine gode sider er imidlertid at jeg fort glemmer sånne tanker. Med én gang jeg er framme trives jeg godt i alskens arbeidstillinger, så lenge jeg er i godt selskap.

Selv om det i utgangspunktet var «praktisk bistand» vi skulle yte, tror jeg det viktigste for dama vi var hos, var å servere vafler og kaffe. Noe jeg finner både fint og fælt på en gang. Fint fordi jeg elsker kaffe og liker å slå av en prat med eldre mennesker, men trist fordi hun åpenbart ikke har nok mennesker rundt seg.

Drømmen hennes var å bli gammel sammen med mannen sin. De hadde lagt så mange planer, de skulle reise  og endelig få pusse opp stuen, få inn nye vinduer, større, gjøre rommet lysere, skifte gardiner. De måtte jo ha vært der i tyve år snart. Men så ble han syk, og sluttet helt å puste. Han døde rett før han skulle bli pensjonist og endelig få mer tid til henne og det huslige stellet.

Jeg tenker at jeg vil holde meg til 80% jobb, smøre matpakke, ta med Peshen og  en god bok til et stille vann så ofte jeg kan. Livet har mange dager, men å utsette de gode, kan være dumt.

Om alle ensomme eldre gikk ut på gaten og holdt hverandre i hendene, tror jeg de ville rukket flere runder rundt kolden. Jeg merker det i jobben på sykehjemmet; «velsignelsen» det er for noen å bli lagt inn. Mennesker, det var det visst lenge siden de så noen til.  Praten er viktigere for dem, enn at sårene de har på de utslitte beina blir skiftet til riktig tid, synes de.  Det er rart å sende hjem slike pasienter. Tilbake til livet bak vinduet.

Neste gang Pesh foreslår at vi skal trå til og hjelpe noen, vil nok ja-et komme mer spontant.

#godhet2015