Andréa: The movie

Jeg kan se fingrene mine som tegner når jeg titter ned på dem. Jeg kan beundre et par nye sko på beina mine når jeg sitter. Det er likevel et faktum at jeg ser mye mindre av meg selv enn det andre gjør.

Jeg vet ikke hvordan andre ser ut fra sitt perspektiv. Med unntak av én positur.

se på seg selv blogg

Vi er ikke vitner til oss selv når vi snakker og gestikulerer ettertrykkelig for å være helt sikre på at vi har fått fram det vi mener. Det er utvilsomt en velsignelse at jeg ikke aner hvordan jeg ser ut når jeg skjærer grimaser, ler eller sier ord som kommer fra hjertet. Hadde jeg sett meg selv hele tiden, ville jeg knapt vært i stand til å løfte en finger uten å bli lammet av selvbevissthet.

Noen ganger skulle jeg ønske andre så seg selv slik jeg ser dem.

få reaksjoner  ny

Istedenfor faktisk å se oss selv, går vi rundt med en oppfatning av oss selv.

Det var en tid jeg leste litt for mange romaner, og pratet litt for lite med andre. Jeg gikk fra å tenke ut fra Jeg, til å høre en fortellerstemme i hodet mitt som gjorde betraktninger om henne.

fortellerstemme 1  ntttt

fortellerstemme 2

Selv om jeg har sluttet å tenke på meg selv som henne, har jeg for vane å tenke på livet som en film. Når jeg gjør det, tar jeg meg i å tenke annerledes om både de store og de små tingene jeg møter. Alt inngår bare i den store handlingen.  Jeg er hele tiden en karakter i endring. Gjør jeg noe dumt, slutter jo ikke handlingen der; det er fortsatt mange scener igjen.

Hadde jeg sett en film hvor hovedpersonen gjorde dette, ville jeg likt filmen enda bedre:

Putte hendene i ris

Jeg liker å kjenne kaffebønner og ris mellom fingrene

Mange ganger har jeg tenkt «jeg skulle ønske noen så meg nå» når jeg gjør noe jeg synes har verdi, men som ingen ser.  En ting verden går glipp av, er synet av meg når jeg åpner en ny dorull. Jeg kan bruke fem minutter, for å være sikker på at det første tørket holdes 100% intakt. I filmen om mitt liv, måtte flere scener blitt viet til nettopp dette. Med en passende låt av Sufjan Stevens i bakgrunnen, så klart.

Når jeg tenker på livet mitt som en film, blir selv de vonde tingene litt fine. Som når vi ikke klarer å finne ordene som passer, og må danse stille for å rette opp det som ble vondt mellom oss.

«Dette er jo egentlig litt vakkert», tenker jeg, med gråten i halsen.

danse sakte

En annen ting få vet (og som hadde gjort seg på film!) er at armene mine stivner når det kribler av lykke i magen min. Det skjer ganske ofte.

krible i magen

 «Life of Andréa» – coming to a movie theater near you.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s