Jeg er ikke lenger et barn. I slutten av denne uken blir jeg 25 år. For en tid siden leste jeg at kvinner starter sitt kroppslige forfall i denne alderen, og at det herfra kommer til å gå radig nedover med både huden  og håret mitt (Kvinneguiden).

Det får så være.

Når sant skal sies tenker jeg ikke så mye på det kroppslige forfallet enda. Sånn sett er jeg mer plaget av kviser enn av rynker. Jeg skulle likevel ønske at mine indre prosesser (i de små grå) gikk i samme fart, og litt mer av seg selv.

Jeg føler meg verken skikkelig ung eller skikkelig voksen. Her om dagen hentet jeg niesene mine på skolen. Vi rakk å turne litt i skolegården før vi tok turen hjem. Venninnen deres ble veldig usikker på hvilken bås hun skulle plassere meg i.

Egentlig ble jeg henne svar skyldig, men jeg svarte noe jeg har hørt andre si til barn:

Da jeg var mindre var jeg veldig redd for å gå alene i mørket. Jeg var redd skumle menn skulle hoppe fram for å ta meg med seg, eller gjøre slemme ting med kroppen min.  Jeg har blitt eldre, men det eneste som har endret seg er at jeg ikke forteller om det til noen, og sverger til mine sterke bein hjem fra bursdagsfest:

Før trodde jeg at urettferdig behandling skulle gå mindre inn på meg med tiden. Alle voksne var så tålmodige og lite kranglete av seg.

Men noen ganger overrasker jeg selv meg selv. Det var en gang jeg sa «det er ok å slippe taket nå», til en døende pasient. Jeg refererte til livet.  Jeg følte meg klok og ansvarsfull.

Å være den sterke, den som gjør alt fint. Det hender at jeg blir dette mennesket. Da tenker jeg at jeg kanskje kan elske et barn. At jeg ikke trenger å være redd for det.

– Men jeg har nok med kaninen min for nå.

aw.