Jeg er en gammel dame. Det har jeg alltid vært. For hver bursdag jeg feirer, nærmer jeg meg min mentale alder med museskritt. Jeg mener ikke å fortelle at jeg er spesielt klok eller har masse erfaring å øse fra. Nei! Jeg er satt. Jeg begynner å bli en julenisse med masse ris i rumpa, og jeg har ingen ønsker om å forandre på noe.

«Nytt og spennende» klinger fort «nytt og skremmende» i mine ører. Jeg liker best når ting er som de alltid har vært.

Det finnes en del folk som elsker å teste nye ting. De vil reise langt av sted for å se en krok av verden de har hørt skal være fin, eller for å spise noe de synes ser spennende ut. Noen tester den nye brusen «Cola med bringebær». For meg er det helt uforståelig. Det sier seg selv at den ikke er bedre enn orginalen.

Om noen hadde fortalt meg at jeg aldri skal se et nytt sted, hadde jeg faktisk blitt mer lettet enn stresset. Jeg tror ikke det hadde plaget meg nevneverdig å aldri forlate Norge igjen. Vi har sjø, skog, fjell, byer, konserter og mat i massevis. Dessuten liker jeg ikke kjøretøy i høy hastighet. Fly liker jeg aller minst (jeg later som om jeg er veldig miljøbevisst).

Hvis du vil på ferie for å utforske et nytt sted, bør du ta med deg en annen enn meg. Jeg finner meg fort til rette på hotellet. Får vaner og slår rot på én dag. Har de en god restaurant like i nærheten, går jeg gjerne til den fire dager på rad. Falt den retten jeg spiste den første kvelden i smak, ser jeg ingen grunn til å teste en annen. Jeg lurer ikke på hva de andre tingene smaker. Kanskje har de noe annet jeg liker, kanskje går jeg glipp av et måltid som smaker 5% bedre … men hvilken forskjell gjør det egentlig? Det kan jeg leve godt med!

Jeg har dårlig påvirkning:

Skulle jeg bli nysgjerrig på hvordan urfolket i Amerika lever, har NRK2 en passende dokumentar… hvis ikke har nok P2 en.

Har jeg vært et sted mer enn to ganger, har jeg garantert fått fast plass. Om noen sitter der neste gang jeg kommer, er jeg veldig fristet til å forhandle meg fram til å få plassen. Jeg er alt for selvhøytidelig til å gjøre det, så klart. Men det kan absolutt sette en demper på opplevelsen.

På skole, på jobb og andre steder jeg ferdes ofte, har jeg alltid ett toalett jeg velger. Jeg trenger ikke teste hvordan de andre funker. Jeg står gjerne i kø for å få gå på «mitt» toalett. Det samme gjelder for kassen i matbutikken eller prøverommet.

På brødet har jeg enten ost pyntet paprika, eller peanøttsmør. Du kommer aldri til å se meg spise en spennende kyllingsalat eller hummus på frokostskiva. Italiensk salat, er du sprø?

Jeg liker også best at sanger synges i original takt og musikkdrakt. Ikke tull med «Deilig er jorden»eller «Ja, vi elsker». DE trenger ikke å bli hippe og kule! La dem være!

Indikerer ikke «spennende» at noe står på spill? Det har jeg så absolutt ikke behov for. Tvert om. De små tingene i hverdagen er såpass viktige for meg at jeg ikke vil gamble med dem. Jeg er glad i skiva mi med gulost, jeg vil ikke risikere å gå glipp av den.

Når jeg vet så innmari godt hva jeg liker, hvorfor skal jeg endre det?

Litt kjedelig er jeg nok, men det handler om noe mer. Når jeg spiser skiva med gulost kan jeg kjenne den streken som går fra barndommen og til nå i kroppen. Det er noe trygt og fint med det faste og vante. Skiva blir en slags påminnelse om hvem jeg alltid har vært og er. Det føles som hjemme. Det beste stedet på jord. Å spise italiensk salat til frokost er som å ta på seg noen andres klær. Late som jeg er en annen.

Da vil jeg heller være en kjedelig, gammel dame.

– A

Det var ikke meg du tenkte på da du følte du ble for tung å bære. 
Det var ikke meg du ville skåne. Det var ikke mitt fjes du så da du holdt på å lande på «ikke» da du lurte på om du skulle

bli borte. 

Det er ikke jeg som fikk de tunge skoa, de umulige dagene og det sønderknuste hjertet.

Jeg sto deg på trygg avstand.

Jeg er hun du kunne slå av en prat med, men som ikke ba deg på middag. Jeg er hun du hadde en del felles venner og interesser med, men som du kanskje ville beskrevet som en «bekjent» om noen spurte. Men det hendte vi sang sammen, og jeg fikk inntrykk av at du hadde sansen for meg. 

Du lærte meg noen viktige ting.

Du var opptatt av formidling. Det skulle være sant og ekte, med vekt på det vesentlige. Ingen ting tilfeldig eller halvveis. Du ville øve masse. Jeg tror det var for min del. Du gjorde det jo fint allerede.

Tanken på deg streifer meg flere ganger daglig. Verden ble med ett et alvorlig sted. Jeg kan kjenne det i magen at du ikke er her mer. Det tenkte du aldri. 

Skal jeg være ærlig så må jeg si det overrasker meg også. 

Når jeg fantaserer om hvordan min egen begravelse ville sett ut, ser jeg for meg familien min, et knippe venner, noen kollegaer. 

Du så nok ikke meg da du tenkte på din. Men jeg var der. Jeg sang av full hals under fellessangen og måtte få en ekstra serviett under talen. Det var fint, vakkert og vondt.

Vi var aldri veldig nære.  Du var kaffegjest da jeg giftet meg. – Og kanskje kaffegjest i livet mitt. Hadde jeg visst hvordan det skulle ende, hadde jeg bare hatt hedersgjester! Vi skulle spist rundt et gigantisk bord. Jeg skulle løftet dem opp og fortalt hver og én av dem at de er uerstattelige og umistelige for meg. For det er vondt at du ikke er her mer.

Om jeg har lært noe som helst, må det være noe sånt. Jeg hadde sikkert skjønt det senere uansett. Det var på ingen måte verdt det.

Jeg skulle ønske jeg kunne holde hånden din og leie deg gjennom den hverdagen du ikke lenger er en del av.

Der står folka dine. Tapre og vakre og sterke. Livet fortsatte, selv om ingen av dem trodde det ville det til å begynne med. – Men det er klart de savner deg! Alle savner deg! Ikke bare hver bursdag, julaften og 17. mai. Hver dag! Flere ganger. Ingen har fått det noe lettere fordi du er borte.

De ser deg der du pleide å å stå, hører deg synge på de spesielle dagene, hører deg le.

Det er faktisk noe av det jeg husker best med deg. Latteren. Høy og lys. Du må ha ledd en del. 

– Men du må ha kjent på noe utrolig tungt også!

I tomrommet etter deg har jeg funnet noe jeg vil ta med meg videre. 

Nå vet jeg at jeg ikke har peiling på hvor bredt min egen bortgang ville rammet. Jeg kan ikke vite hvem som holder en bit av meg kjær og som ville gråte om jeg ikke var her mer. Hvem ville fått livet sitt endret bittelitt?

Det er ikke sikkert det ville gjort noen forskjell om du visste hva jeg tenker. Hvem vet hva du tenkte? Jeg tror du følte deg verdsatt og elsket av dine nærmeste. At jeg holdt deg så høyt som jeg gjorde ville nok forundret deg. Det hadde kanskje blitt litt rart om jeg hadde sagt det.
Men jeg skulle ønske at du visste det.
Det hadde ikke gjort noe om det ble rart.

Jeg tenker:
Vi må feire hverandre! Dekke på med fine glass og bestikk i hjertet!
Vi må le, gråte og juble sammen!
Vi må løfte hverandre opp. Heie! Rose og applaudere! 
Holde taler, samtaler og synge sanger, 
Sende meldinger, ringe i bjeller og telefoner!
Vi må holde hardt og godt i hverandre. En klem ekstra. Så vær litt rar da! 
Vi må se hverandre godt og lenge i fjeset. Vi må vise fram det tunge vi bærer. Ingen må tro at de er de eneste!

Våg å by på både glitter og gruff! FOR LIVET ER BÅDE GLITTER OG GRUFF!
Vi betyr så mye for så mange flere enn vi tror. 

Vi vet ikke. 

Vi vet ikke. 

Jeg visste ikke,

kjære kaffegjest! 

– A ❤

Noen dager er som drømmer, noen drømmer er som dager. Denne gjorde meg friere! 

En gang jeg lå på sofaen ble jeg så takknemlig for genseren min. Jeg følte meg frynsete, men genseren lå godt pakket rundt kroppen min. Ikke bare hadde den lagt seg inntil magen, brystet og ryggen min. Den hadde også tatt seg bryet med å slynge seg rundt armene mine. Jeg hadde tatt på meg tidenes klem. 

Akkurat nå fikk dette meg til å gråte. Genseren var god, men det som rørte meg aller mest var nok at det var jeg som hadde tatt den på.
Så hadde jeg litt egenomsorg likevel. Jeg ble sittende å tenke på liknende ting jeg gjør. 

Det kalde vannet i fjeset, de to store kaffekoppene om morgenen, den varme dusjen før leggetid, det rene sengetøyet … ingenting selvdestruktivt i det. En god oppdagelse! 

***

Jeg ble sulten. Knekkebrød med makrell i tomat og appelsinjuice. Jeg tok en bit. Og rett før det første knaset hadde nådd ørene mine, var munnen min blitt et gigantisk rom. Et rom med fest og musikk, latter og glede. Det var noe kjent her. Hadde jeg vært her som liten? Eller i en drøm. Et vagt minne. Nostalgi!

Kan virkelig mat være så godt? Kan makrell i tomat smake så mye? Vanligvis rekker maten bare så vidt innom munnen før den havner i magen. Jeg har hatt så rotete følelser knyttet til den. At den kan lage fest hadde jeg nesten helt glemt. Jeg bestemte meg for å spise på en ny måte. 
– Eller,  på den gamle måten igjen!

Ute på gaten ble jeg bevisst min egen gange og fakter. Det slo meg at dette er noe jeg kan velge. Jeg kan, hvis jeg vil, veive litt mer med armene, løfte haken bittelitt, kanskje vrikke på rumpa? Eller velge en helt annen rytme. Det er jeg som bestemmer! Hvem har sagt at jeg skal ta opp så liten plass, gå så korte skritt og holde armene tettest mulig inntil kroppen? SNAKKE SÅ LAVT!

Av alle mulige måter å gå på, hvorfor skal jeg velge den kjedeligste?

En liten ting, men livet ble plutselig større og kulere.

Hjemme igjen og full av inntrykk la jeg meg på sengen. Sakte begynte en dirring i magen, så brystet, haken, leppene … en foss kom ut av øynene mine. Det var som om gråten kom fra kroppen og at den akkurat i dag skulle gjøre seg helt ferdig med all utsatt gråt. Alt jeg har skuffet unna, lagt under teppet. Jeg var en gitar med slappe strenger som plutselig ble strammet og stemt. Gråten min ble til nydelig musikk. Jeg fant akkurat de riktige tonene, mye mer spesifikke enn ord. Det sies at man skal sette ord på følelsene. Denne dagen satt jeg lyd på dem. Endelig kunne jeg le fra hjertet!

Latter og gråt er samme språk, overgangen var glidende. 

Jeg tenkte på en sammenkomst jeg nylig hadde vært på. Alle menneskene. Forskjellige. Ulike samfunnslag, status og rang. Jeg hadde vært nervøs. Hjemme i sofaen på denne dagen, var det lett å se  hvordan ting henger sammen. 

Vi ønsker oss kjærlighet, men oppsøker beundring. 

Vi passer på å si noe smart, noe som får oss til å fremstå sånn eller sånn. Image og skuespill. Til og med for de vi kaller venner. Skjønner vi ikke at vi skaper avstand ved å ville imponere – ikke nærhet. Redde for å ikke virke smarte, beleste, bereiste, moderne og aktuelle. 

Vi sier «elsk meg, holdt meg, la meg høre til» med alt vi sier og gjør. 

Man må åpne hånden for at den skal kunne holdes. De andre menneskene er vel ikke SÅ farlige? Felles har vi at vi er aller mest opptatt av oss selv. Har vi glemt at øynene peker ut? 

Jeg ble sittende og le. Så teit jeg er! Så teite vi er! Så vakre vi er! 

Kjæresten min kom inn. Han møtte blikket mitt, som vanlig. Men i dag møtte han meg med hele fjeset. Den lille skjelvingen i munnviken, rykket i øyekroken, bevegelsen i pannen. Jeg ble full av medfølelse.

Ord er viktige for å kunne gjøre seg forstått. Men det er trist om vi slutter å uttrykke oss med alle de andre språkene vi kunne flytende som barn. For min del er ordene mest nyttige for å formidle tanker. Når jeg skal uttrykke hva jeg føler må jeg bli som et barn igjen.

Det er stor forskjell på å si «jeg er glad» og å le!

En viktig dag i mitt liv!

Jeg har to hender. Ikke spesielt pene. De er alltid litt tørre. Jeg glemmer ofte votter. De får sjelden smake neglelakk og håndkrem. Den ene har blitt pyntet med en viktig ring. 

Jeg elsker dem! De er det beste med hele kroppen min. Jeg tenker på dem som en forlengelse av meg, men vent, DE ER MEG! 

De åpner dører, smører maten min, skygger for solen, holder ting og mennesker jeg elsker. Jeg bruker dem til nesten alt. Trofaste og utholdende.

Alltid til tjeneste.  

Å holde en hånd kan være så intimt. Det betyr «det er oss». Har du først holdt noen i hånden er en barriere brutt. Dere er blitt kjent på en egen måte. Ingen vei tilbake. En hånd glemmer ikke en annen. Det foregår en helt unik kommunikasjon mellom dem. Det kan bety langt mer enn et kyss.

 

Det er nydelig å legge en finger i en babyhånd. Babyen vil garantert holde i den.
Hardt og lenge.
Det er en refleks.
Man blir smigret likevel.
Han liker meg! 

Jeg har lagt min hånd i en hånd som sakte ble kaldere. Jeg visste det var for siste gang. Hånden min sa «jeg er her».

En hånd på riktig sted til riktig tid kan bety så mye. 

En hånd på feil sted til feil tid, kan være guffent. 

Hender kan både skade og hele. 
De kan foldes og applaudere!

Vi bruker dem når vi hilser, forsegler en avtale, sier unnskyld og når vi tilgir.

En hånd slås hardt i bordet, «nok er nok».
En hånd strekkes ut, «jeg vil hjelpe».
En hånd å holde i, «du er trygg, jeg går med».

De beskytter øye, øre, nese og munn.
De er mitt personlige skjulested.
Når jeg leker, når jeg gråter,
eller vil være i fred.

I hendene har jeg med meg hele mennneskeheten. Fingrene. Menneskene. Så sårbare og svake hver for seg … men kraftfulle sammen. Tommelfingeren får gjort lite alene. Men uten tommelen er det vanskelig å få gjort noe som helst.

En tommel opp

En tommel ned 

En pekefinger 

En langfinger 

En ringfinger 

En lillefinger

– A

Da jeg var liten pleide vi å dra på sommerferie til min tantes bondegård. Hun hadde en skog, to tjern, en stor kornåker, kuer og en hund. Et paradis på jord. Det var to kilometer til nærmeste nabo og postkassen. Jeg elsket det.

Når vi skulle gå til tjernet for å ta morgenbad måtte vi gå gjennom åkeren. Det var ikke noe problem. Selv ikke for korte barnebein. Folk hadde gått denne veien i flere generasjoner. Tråkket ned strå og på den måten laget en sti. Selv om stien kunne vært rettere, ville det kreve mye mer energi å pløye seg ny vei gjennom åkeren enn å gå den eksisterende stien. Dessuten ville det kreve at man gikk den nye veien mange ganger. Ellers ville jo kornstråene bare sprette opp igjen like etter beina våre var kommet forbi. Den nye stien ville blitt borte.

Er det ikke sånn inni meg også? Sinnet mitt er en åker og tankene mine de stiene jeg går. Det er lettest å gå den veien jeg har gått før. Det gjør jeg helt automatisk. Det er veldig fint om de tankene jeg har er positive og sanne. Det er veldig dumt om de tankene jeg har er triste og vonde – eller usanne!

Jeg pleide å tenke at de stiene jeg gikk i hodet ikke spilte noen rolle. Det hersket en slags «fake it till you make it-holdning» i hodet mitt. Tenkte: Hvis jeg ser glad ut på utsiden, kanskje jeg faktisk blir det? Jeg overbeviste nok noen andre, men aldri helt meg selv.

Det er fortsatt noe i meg som tenker at jeg trenger en streng og sint stemme i hodet for å motiveres til framgang. Derfor er det litt vanskelig å holde seg borte fra gamle tankestier.

Noen ting må man forstå med kroppen. Jeg kan huske både tid og sted da det gikk opp for meg:

jeg blir ikke klokere av å tenke at jeg er dum,
jeg blir ikke flinkere av å tenke at jeg er dårlig,
jeg blir ikke snillere av å tenke at jeg er slem
jeg blir ikke mer verdifull av å tenke at jeg er verdiløs
jeg blir ikke tynnere av å tenke at jeg er tykk,
jeg blir ikke penere av å tenke at jeg er stygg.

Det kan være fint med en god sti gjennom kornåkeren. Man vil jo raskt ut i vannet! Enda viktigere er det å gå opp gode stier i sinnet. Det har alt å si for hvordan livet oppleves! Det krever litt innsats i starten. Men stien blir lettere å gå for hver gang man velger den.