Jeg er en gammel dame. Det har jeg alltid vært. For hver bursdag jeg feirer, nærmer jeg meg min mentale alder med museskritt. Jeg mener ikke å fortelle at jeg er spesielt klok eller har masse erfaring å øse fra. Nei! Jeg er satt. Jeg begynner å bli en julenisse med masse ris i rumpa, og jeg har ingen ønsker om å forandre på noe.

«Nytt og spennende» klinger fort «nytt og skremmende» i mine ører. Jeg liker best når ting er som de alltid har vært.

Det finnes en del folk som elsker å teste nye ting. De vil reise langt av sted for å se en krok av verden de har hørt skal være fin, eller for å spise noe de synes ser spennende ut. Noen tester den nye brusen «Cola med bringebær». For meg er det helt uforståelig. Det sier seg selv at den ikke er bedre enn orginalen.

Om noen hadde fortalt meg at jeg aldri skal se et nytt sted, hadde jeg faktisk blitt mer lettet enn stresset. Jeg tror ikke det hadde plaget meg nevneverdig å aldri forlate Norge igjen. Vi har sjø, skog, fjell, byer, konserter og mat i massevis. Dessuten liker jeg ikke kjøretøy i høy hastighet. Fly liker jeg aller minst (jeg later som om jeg er veldig miljøbevisst).

Hvis du vil på ferie for å utforske et nytt sted, bør du ta med deg en annen enn meg. Jeg finner meg fort til rette på hotellet. Får vaner og slår rot på én dag. Har de en god restaurant like i nærheten, går jeg gjerne til den fire dager på rad. Falt den retten jeg spiste den første kvelden i smak, ser jeg ingen grunn til å teste en annen. Jeg lurer ikke på hva de andre tingene smaker. Kanskje har de noe annet jeg liker, kanskje går jeg glipp av et måltid som smaker 5% bedre … men hvilken forskjell gjør det egentlig? Det kan jeg leve godt med!

Jeg har dårlig påvirkning:

Skulle jeg bli nysgjerrig på hvordan urfolket i Amerika lever, har NRK2 en passende dokumentar… hvis ikke har nok P2 en.

Har jeg vært et sted mer enn to ganger, har jeg garantert fått fast plass. Om noen sitter der neste gang jeg kommer, er jeg veldig fristet til å forhandle meg fram til å få plassen. Jeg er alt for selvhøytidelig til å gjøre det, så klart. Men det kan absolutt sette en demper på opplevelsen.

På skole, på jobb og andre steder jeg ferdes ofte, har jeg alltid ett toalett jeg velger. Jeg trenger ikke teste hvordan de andre funker. Jeg står gjerne i kø for å få gå på «mitt» toalett. Det samme gjelder for kassen i matbutikken eller prøverommet.

På brødet har jeg enten ost pyntet paprika, eller peanøttsmør. Du kommer aldri til å se meg spise en spennende kyllingsalat eller hummus på frokostskiva. Italiensk salat, er du sprø?

Jeg liker også best at sanger synges i original takt og musikkdrakt. Ikke tull med «Deilig er jorden»eller «Ja, vi elsker». DE trenger ikke å bli hippe og kule! La dem være!

Indikerer ikke «spennende» at noe står på spill? Det har jeg så absolutt ikke behov for. Tvert om. De små tingene i hverdagen er såpass viktige for meg at jeg ikke vil gamble med dem. Jeg er glad i skiva mi med gulost, jeg vil ikke risikere å gå glipp av den.

Når jeg vet så innmari godt hva jeg liker, hvorfor skal jeg endre det?

Litt kjedelig er jeg nok, men det handler om noe mer. Når jeg spiser skiva med gulost kan jeg kjenne den streken som går fra barndommen og til nå i kroppen. Det er noe trygt og fint med det faste og vante. Skiva blir en slags påminnelse om hvem jeg alltid har vært og er. Det føles som hjemme. Det beste stedet på jord. Å spise italiensk salat til frokost er som å ta på seg noen andres klær. Late som jeg er en annen.

Da vil jeg heller være en kjedelig, gammel dame.

– A