Det var ikke meg du tenkte på da du følte du ble for tung å bære. 
Det var ikke meg du ville skåne. Det var ikke mitt fjes du så da du holdt på å lande på «ikke» da du lurte på om du skulle

bli borte. 

Det er ikke jeg som fikk de tunge skoa, de umulige dagene og det sønderknuste hjertet.

Jeg sto deg på trygg avstand.

Jeg er hun du kunne slå av en prat med, men som ikke ba deg på middag. Jeg er hun du hadde en del felles venner og interesser med, men som du kanskje ville beskrevet som en «bekjent» om noen spurte. Men det hendte vi sang sammen, og jeg fikk inntrykk av at du hadde sansen for meg. 

Du lærte meg noen viktige ting.

Du var opptatt av formidling. Det skulle være sant og ekte, med vekt på det vesentlige. Ingen ting tilfeldig eller halvveis. Du ville øve masse. Jeg tror det var for min del. Du gjorde det jo fint allerede.

Tanken på deg streifer meg flere ganger daglig. Verden ble med ett et alvorlig sted. Jeg kan kjenne det i magen at du ikke er her mer. Det tenkte du aldri. 

Skal jeg være ærlig så må jeg si det overrasker meg også. 

Når jeg fantaserer om hvordan min egen begravelse ville sett ut, ser jeg for meg familien min, et knippe venner, noen kollegaer. 

Du så nok ikke meg da du tenkte på din. Men jeg var der. Jeg sang av full hals under fellessangen og måtte få en ekstra serviett under talen. Det var fint, vakkert og vondt.

Vi var aldri veldig nære.  Du var kaffegjest da jeg giftet meg. – Og kanskje kaffegjest i livet mitt. Hadde jeg visst hvordan det skulle ende, hadde jeg bare hatt hedersgjester! Vi skulle spist rundt et gigantisk bord. Jeg skulle løftet dem opp og fortalt hver og én av dem at de er uerstattelige og umistelige for meg. For det er vondt at du ikke er her mer.

Om jeg har lært noe som helst, må det være noe sånt. Jeg hadde sikkert skjønt det senere uansett. Det var på ingen måte verdt det.

Jeg skulle ønske jeg kunne holde hånden din og leie deg gjennom den hverdagen du ikke lenger er en del av.

Der står folka dine. Tapre og vakre og sterke. Livet fortsatte, selv om ingen av dem trodde det ville det til å begynne med. – Men det er klart de savner deg! Alle savner deg! Ikke bare hver bursdag, julaften og 17. mai. Hver dag! Flere ganger. Ingen har fått det noe lettere fordi du er borte.

De ser deg der du pleide å å stå, hører deg synge på de spesielle dagene, hører deg le.

Det er faktisk noe av det jeg husker best med deg. Latteren. Høy og lys. Du må ha ledd en del. 

– Men du må ha kjent på noe utrolig tungt også!

I tomrommet etter deg har jeg funnet noe jeg vil ta med meg videre. 

Nå vet jeg at jeg ikke har peiling på hvor bredt min egen bortgang ville rammet. Jeg kan ikke vite hvem som holder en bit av meg kjær og som ville gråte om jeg ikke var her mer. Hvem ville fått livet sitt endret bittelitt?

Det er ikke sikkert det ville gjort noen forskjell om du visste hva jeg tenker. Hvem vet hva du tenkte? Jeg tror du følte deg verdsatt og elsket av dine nærmeste. At jeg holdt deg så høyt som jeg gjorde ville nok forundret deg. Det hadde kanskje blitt litt rart om jeg hadde sagt det.
Men jeg skulle ønske at du visste det.
Det hadde ikke gjort noe om det ble rart.

Jeg tenker:
Vi må feire hverandre! Dekke på med fine glass og bestikk i hjertet!
Vi må le, gråte og juble sammen!
Vi må løfte hverandre opp. Heie! Rose og applaudere! 
Holde taler, samtaler og synge sanger, 
Sende meldinger, ringe i bjeller og telefoner!
Vi må holde hardt og godt i hverandre. En klem ekstra. Så vær litt rar da! 
Vi må se hverandre godt og lenge i fjeset. Vi må vise fram det tunge vi bærer. Ingen må tro at de er de eneste!

Våg å by på både glitter og gruff! FOR LIVET ER BÅDE GLITTER OG GRUFF!
Vi betyr så mye for så mange flere enn vi tror. 

Vi vet ikke. 

Vi vet ikke. 

Jeg visste ikke,

kjære kaffegjest! 

– A ❤