Noen dager er som drømmer, noen drømmer er som dager. Denne gjorde meg friere! 

En gang jeg lå på sofaen ble jeg så takknemlig for genseren min. Jeg følte meg frynsete, men genseren lå godt pakket rundt kroppen min. Ikke bare hadde den lagt seg inntil magen, brystet og ryggen min. Den hadde også tatt seg bryet med å slynge seg rundt armene mine. Jeg hadde tatt på meg tidenes klem. 

Akkurat nå fikk dette meg til å gråte. Genseren var god, men det som rørte meg aller mest var nok at det var jeg som hadde tatt den på.
Så hadde jeg litt egenomsorg likevel. Jeg ble sittende å tenke på liknende ting jeg gjør. 

Det kalde vannet i fjeset, de to store kaffekoppene om morgenen, den varme dusjen før leggetid, det rene sengetøyet … ingenting selvdestruktivt i det. En god oppdagelse! 

***

Jeg ble sulten. Knekkebrød med makrell i tomat og appelsinjuice. Jeg tok en bit. Og rett før det første knaset hadde nådd ørene mine, var munnen min blitt et gigantisk rom. Et rom med fest og musikk, latter og glede. Det var noe kjent her. Hadde jeg vært her som liten? Eller i en drøm. Et vagt minne. Nostalgi!

Kan virkelig mat være så godt? Kan makrell i tomat smake så mye? Vanligvis rekker maten bare så vidt innom munnen før den havner i magen. Jeg har hatt så rotete følelser knyttet til den. At den kan lage fest hadde jeg nesten helt glemt. Jeg bestemte meg for å spise på en ny måte. 
– Eller,  på den gamle måten igjen!

Ute på gaten ble jeg bevisst min egen gange og fakter. Det slo meg at dette er noe jeg kan velge. Jeg kan, hvis jeg vil, veive litt mer med armene, løfte haken bittelitt, kanskje vrikke på rumpa? Eller velge en helt annen rytme. Det er jeg som bestemmer! Hvem har sagt at jeg skal ta opp så liten plass, gå så korte skritt og holde armene tettest mulig inntil kroppen? SNAKKE SÅ LAVT!

Av alle mulige måter å gå på, hvorfor skal jeg velge den kjedeligste?

En liten ting, men livet ble plutselig større og kulere.

Hjemme igjen og full av inntrykk la jeg meg på sengen. Sakte begynte en dirring i magen, så brystet, haken, leppene … en foss kom ut av øynene mine. Det var som om gråten kom fra kroppen og at den akkurat i dag skulle gjøre seg helt ferdig med all utsatt gråt. Alt jeg har skuffet unna, lagt under teppet. Jeg var en gitar med slappe strenger som plutselig ble strammet og stemt. Gråten min ble til nydelig musikk. Jeg fant akkurat de riktige tonene, mye mer spesifikke enn ord. Det sies at man skal sette ord på følelsene. Denne dagen satt jeg lyd på dem. Endelig kunne jeg le fra hjertet!

Latter og gråt er samme språk, overgangen var glidende. 

Jeg tenkte på en sammenkomst jeg nylig hadde vært på. Alle menneskene. Forskjellige. Ulike samfunnslag, status og rang. Jeg hadde vært nervøs. Hjemme i sofaen på denne dagen, var det lett å se  hvordan ting henger sammen. 

Vi ønsker oss kjærlighet, men oppsøker beundring. 

Vi passer på å si noe smart, noe som får oss til å fremstå sånn eller sånn. Image og skuespill. Til og med for de vi kaller venner. Skjønner vi ikke at vi skaper avstand ved å ville imponere – ikke nærhet. Redde for å ikke virke smarte, beleste, bereiste, moderne og aktuelle. 

Vi sier «elsk meg, holdt meg, la meg høre til» med alt vi sier og gjør. 

Man må åpne hånden for at den skal kunne holdes. De andre menneskene er vel ikke SÅ farlige? Felles har vi at vi er aller mest opptatt av oss selv. Har vi glemt at øynene peker ut? 

Jeg ble sittende og le. Så teit jeg er! Så teite vi er! Så vakre vi er! 

Kjæresten min kom inn. Han møtte blikket mitt, som vanlig. Men i dag møtte han meg med hele fjeset. Den lille skjelvingen i munnviken, rykket i øyekroken, bevegelsen i pannen. Jeg ble full av medfølelse.

Ord er viktige for å kunne gjøre seg forstått. Men det er trist om vi slutter å uttrykke oss med alle de andre språkene vi kunne flytende som barn. For min del er ordene mest nyttige for å formidle tanker. Når jeg skal uttrykke hva jeg føler må jeg bli som et barn igjen.

Det er stor forskjell på å si «jeg er glad» og å le!

En viktig dag i mitt liv!