Helt vanlig

Jeg er et vanlig menneske. Nesten uvanlig vanlig, vil jeg si. Det er ingenting oppsiktsvekkende ved meg. Passe pen, passer høy, passe tykk, passe smart, passe flink. Jeg er én i mengden. På konsert er jeg hun på åttende rad litt ut på siden.  

Det hender jeg får det for meg at jeg skal bli et sånt menneske som starter dagen med en smoothie og ansiktsmaske … men sånne fantasier må fort vike for den virkeligheten jeg lever i. 

Jeg er sykepleier. Det kan ikke blir mer vanlig. 

Jeg er gift med en mann og har to barn. Jeg bor i et hus med tre soverom, en passe stor stue og kjøkken, ikke et slott. Et vanlig hus. Klesstilen min er verken provoserende eller spesielt hip. Jeg kan se langt etter «spons». 

 Jeg kjenner et snev av skuffelse. Det var ikke «vanlig» jeg drømte om som liten. De sa ikke «du kan bli hva du vil, du kan bli HELT VANLIG» i talene på skoleavslutningen … man kunne bli politiker, kanskje statsminister, rakettforsker, eller den som fant en kur mot en dødelig sykdom. Man skulle sette spor etter seg. 

De aller fleste jeg kjenner ble vanlige mennesker. A4 hele gjengen. De færreste har blitt kjendiser, selv om jeg har sett at en del av de jeg gikk på skole med «gjør det bra»

«Du er unik» sa de. «Det finnes bare én av deg» – det sa de jo til alle. Men jeg tok det til meg likevel. Det er ikke lett å slippe taket i illusjonen om at man er litt ekstra genial om noen bare graver dypt nok, om jeg øver litt ekstra, eller møter de riktige folka. 

Jeg er litt musikalsk, så jeg burde tatt pianotimer, sangtimer og utviklet mitt potensial innen musikk. Trist å la det gå til spille. Jeg kunne sikkert gjort det bra innen én eller annen idrettsgren. Naturlig sterk har jeg alltid vært. Jeg burde utviklet meg som tegner. Tatt et kurs i det minste. Forbedret meg, blitt flinkere og mer treffsikker med illustrasjonene. En videreutdanning eller kanskje en helt annen utdanning. Jeg har vel hjerneceller til å sikte høyere? Alt dette kan gi meg dårlig samvittighet. Er jeg utakknemlig om jeg bare blir på stedet hvil? Er det å grave ned talentene sine? Burde jeg ikke gjøre ett eller annet som ble lagt merke til snart?

Er det feil om jeg bare synger for barna mine?

Er det ok om jeg kun tegner ting jeg vil henge på veggen?

Må det jeg skriver bli publisert for å være bra?

Er det greit om jeg dropper å pusse opp, selv om huset har «potensial»? 

Jeg kan ta meg i å være fornøyd med livet som det er … så hvorfor føler jeg at jeg burde prøve å komme meg opp og fram?

Hvem er det jeg skal bevise noe for?

Jeg liker meg godt her. Å gjøre «suksess» betyr ofte mer jobb, mindre fritid, færre valg og høyere krav. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe verre enn at flere skulle ønske seg en bit av meg. Det er ikke mer stress og press og høyere skuldre jeg ønsker meg.

Jo mer vanlig og middelmådig jeg faller til ro med å være, jo lettere er det å være god og helt spesiell for de viktige få som står meg nær. 

Det finnes så klart unntak, men i mitt liv har de helt vanlige menneskene hatt størst betydning.  De hadde tid til en kaffekopp midt i uka, de svarte telefonen da jeg ringte og de hadde ro til å se godt og lenge på meg da jeg sa «det går fint» en dag det ikke gikk så fint. 

Å slutte å strekke seg oppover føles som å gi opp. Men jeg kjenner at det faktisk er en del ting jeg har lyst til å gi opp. Tenk om jeg allerede er i mål! Det hadde jo vært deilig. Det er forskjell på å tape og på å la de andre som vil springe gå foran. Jeg mener ikke at det er feil å ville noe i livet.

Mange ganger har jeg tenkt «så lenge jeg gjør mitt beste, får det være bra». En slags trøst. Det høres fornuftig ut. Da er man på sett og vis fritatt fra å sammenlikne seg med andre. Men det kan jammen meg være tøft å holde alt man gjør og får til opp mot en perfekt utgave av seg selv også. Jeg får blodsmak i munnen bare av tanken. Jeg kan ikke gi 100% over hele linja. Noen ganger er 30, 40 og 60 prosent innsats mer enn nok.

Jeg prøver å senke mine egne krav og forventninger. Det tar tid å finne ut den egentlige motivasjonen bak livsvalgene sine. Særlig når «burde-tanker» er så godt etablert. I steden for å ta til takke med «OK», vil jeg at nettopp «OK» skal være mitt nye mål. 

Så kan jeg heller velge meg ut noen få områder i livet hvor jeg vil gi det lille ekstra. 

– A

8 kommentarer om “Helt vanlig

  1. Godt skrevet – som vanlig 😊
    Jeg har lært meg å glede meg over at livet er greit når det går på det jevne. Av og til er det noen ekstra fine ting som jeg gleder meg over – og nyter. Men jeg tror faktisk livet leves best når vi kjenner at det jevne er bra, ikke streber etter at alle dager må være så lykkelige. Jeg tror faktisk vi blir mindre lykkelig da….
    Takk for en flott blogg med masse gode refleksjoner. Du er bra!

    Liker

  2. Herlig med Ok 🥰
    Jeg ønsker å være bare husmor jeg. Men da måtte jeg leve på midten av 1900 tallet.
    Så må jobbe litt og nyte hverdagene 🌸

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s