HØST

Det er høst! 

Folk har begynt å gå med skjerf og lange jakker. Jeg har funnet fram støvletter. Det er alltid en glede å kunne ha strømpebukser under skjørtet igjen. Beina mine får aldri nok sol eller grundig nok barbering til å trives uten. Som folk flest, ser jeg best ut med en del klær. Klær er kostymer. Det er lettere «å spille meg» når jeg kan lene meg på noen utvalgte rekvisitter. 

Jeg liker høsten. Det blåser og regner. Naturen tar et godt tak i seg selv og gir seg selv et skikkelig røsk, som en våt hund som rister seg tørr etter et bad. FRISKT! Kun det som skal bli med over vinteren får stå igjen. Blader og frukt skifter farge og faller av. Blåser bort. 

Høsten rister litt i meg også. Den røsker tak i gamle tanker og vaner. Jeg er ikke helt der jeg vil være. Livet inni meg og alt som skjer rundt meg har litt ulikt tempo.

Det hadde gjort seg med en kraftig bladblåser i hodet, kan jeg tenke. Alt skal jo helst gå fort.

Men det er kanskje bedre å leve litt sakte.

Den skarpe lufta, det klare lyset, den våte bakken. Vinden! Det er et eller annet i det som treffer en streng inni meg. Jeg kan ta til tårene av både glede og sorg helt samtidig. Jeg tror jeg går rundt med en slags hjemlengsel hele tiden, uten å vite helt hvor «hjemme» er. Den følelsen kjennes mer riktig å ha på høsten enn på en varm sommerdag. 

Jeg liker å møte høstregnet med åpent fjes. Jeg lar tårene trille. Akkurat som i dusjen blander tårene seg med den strie strømmen av vann som renner nedover fjeset. Det går fint. Tårer er bare det som kommer ut av øyne når trykket er for stort på innsiden. Jeg skal inn i varmen igjen snart. Dessuten er det ingen som holder seg noe tørrere i øsregnet ved å heve skuldrene og snurpe sammen fjeset.

Sommeren kommer med en forventning. Akkurat som julaften, nyttårsaften og bursdagen, tar sommeren for gitt at man våkner glad og klar for livet. Høsten er snillere, han lar meg i hvert fall drikke en kopp kaffe før han forventer et smil – og da kommer smilet gjerne helt av seg selv.

Det er som om det røffe været ute gjør meg mer mild og god på innsiden.  Jeg må ta fram lys og tepper og noe godt å spise, for å være en slags motpol til alt som skjer der ute.

Det er noe fint med kontraster, sesonger og vind!  

Jeg pakker vekk sommeren nå. Noen plagg skal jeg med glede ta fram til våren igjen, andre skal jeg pakke vekk for godt. Å gå fra én sesong til en annen gjør det så tydelig at en del ting i livet fortsatt er i mine hender. Jeg stikker fingeren i jorden. Ny høst, nye muligheter. Muligheter jeg egentlig har hele tiden, men som det voldsomme været minner meg om.

– A

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s