Så kom de endelig. Disse ukene som gav håp midt i vinterkulda. De lyse dagene jeg lengtet til da mørket lå som er teppe over hverdagen. Var det 30 dager i strekk med regn i vinter? Det føltes sånn.

De kom. Dagene som lover så uendelig mye, men som aldri blir fullt så skinnende som i barndommen. Når jeg tenker tilbake vet jeg ikke alltid om jeg husker visse ting fordi de skjedde stadig vekk, eller om jeg minnes en uvanlig begivenhet. 

Badet jeg hele tiden? Sang vi alltid i bilen? Var det alltid sol på sommeren? Hadde mamma alltid rundstykker med salami i bagen, eller husker jeg det fordi det smakte ekstra godt en helt spesiell gang på stranden? 

På ferie i år har jeg lengtet tilbake til den faste plassen i baksetet. Til den tiden det var JEG som fikk slengt litt smågodt i fanget når jeg hadde spurt lenge nok om vi ikke var framme snart. Det slo meg aldri at det var en båt å rekke, rutiner å opprettholde og foreldre med egne følelser med i bildet. Alt bare gled så lett. Om de gikk og tenkte på noe, la jeg aldri merke til det … jeg trodde nærmest at de eksisterte for mitt ve og vel.

Vi har badet i år også. Ikke så mye som vi hadde håpet. Men nok til å bli blå på leppa og hakke tenner. Rart, nå er det jeg som har den gode kroppen man kan varme seg på, favnen som gir ly for vinden, og halsgropa hvor man kan gjemme sitt sjenerte fjes. Tross all selvkritikk og dårlig behandling kroppen min har fått oppigjennom, slutter den aldri å gi, og å overraske meg med sine gode egenskaper. Tenk at nettopp denne kroppen, som jeg var så utrygg i, er det stedet hvor alt faller på plass for mine to små.

Jeg savner å være liten. Gå der med magen ut og ikke tenke en tanke om hvordan høsten vil bli. Ikke ta stilling til større ting enn «tubeost eller peanøttsmør». Noen dager skulle jeg  ønske noen gav meg en kosekanin og satt meg på fanget litt.

Ukene kom. Ferien og tiden sammen var god. Noen opplevelser blir minner i ferske liv. 

Men nå som kveldene blir en tanke kortere kan jeg kjenne en velkjent glede stige opp i magen. Vi skal tilbake til normalen!

Hjulene skal i gang. Pulsen, takten og rutinene skal atter gjennoppstå. Olabukse og sokker. Det føles alltid rart og trangt til å begynne med. Knekkebrød og havregryn, som å se igjen to gode venner. Jeg fungerer best med faste rammer. Planlagte pauser.

Jeg kjenner fortsatt en trang til å kjøpe nytt pennal, skrivesaker og bokbind på denne tiden av året. 

Det er godt med ferie, men jeg hører hjemme i hverdagen.

– A.