Øyne

Spør du meg, er øynene det vakreste på menneskekroppen. De to skinnende kulene høyt oppe på kroppen er helt annerledes enn alt det andre vi er utstyrt med. Tar du et nærbilde av magen din vil det være vanskelig for andre å gjette hvilken kroppsdel som er avbildet. Sånn er det ikke med øynene. De har en helt egen karakter. Glassaktige, bløte og blanke. Diamanter blant grus.

Huden mister sin spenst og ungdom med årene. Kan bli rynkete og grå. Er livet godt kan øynene holde seg skinnende vakre helt til den siste dagen. Noen av de nydeligste øynene jeg har sett har vært skikkelig gamle … men det har kanskje mest med sjelen som titter ut av dem å gjøre.

Med øynene ser man.
Med øynene blir man sett.

Det er øynene som gråter.

Å møte blikk er en kunst. Et komplekst samspill. Man viser at man lytter og er interessert når man ser på den som snakker. Men man må passe seg –holder man blikket for lenge kan en ubehagelig situasjon oppstå. Her teller sekundene. Et par sekunder for lenge, og man blir oppfattet som kontrollerende, flørtete eller bare rar – alt etter som.

Ser du meg lenge i øynene, vil du se at fargen i fjeset mitt gradvis går mot rød. Det er hyggelig å bli sett, men ikke gjennomskuet. Derfor viker jeg blikket nokså fort. Jeg orker ikke stå i det. Det er så flaut å rødme!

Samtalen trenger ikke være spesielt krevende. Får jeg flere øyne rettet mot meg, blir jeg tomatrød i fjeset på et blunk.

Hvis man går på en vei og en ser en person komme gående i motsatt retning, må man for all del ikke oppsøke blikkontakt for tidlig. Selv om man har sett hverandre og er klar over at veiene krysses, skal man ikke møte den andres blikk før man er ca. 3 meter i fra hverandre. Først da kan man titte kort opp, for så og raskt slå blikket ned igjen. En uskreven regel. Fascinerende, synes jeg!

Selv om øynene i seg selv ikke er annet en et videokamera uten lagringskapasitet, kan inntrykkene være så sterke at de aldri lar seg glemme. Noen øyne har sett for mye!

Bak alle øyne skjuler det seg en verden. Bak de blanke diamantene ligger minner, drømmer og håp og erfaringer. Er vi ikke dype brønner alle sammen? Man kan skimte noe av dette i et blikk … men det er så ufattelig mye vi ikke ser. Det er umulig å «runde» et menneske!

Uansett alder og hudfarge: jeg har tilgode å se inn i et par menneskeøyne uten å kjenne et snev av gjenkjennelse. Medfølelse. Om øynene jeg ser inn i tilhører en person jeg vil identifisere meg med, oppleves det fint. Men det kan være ubehagelig hvis de tilhører en sjel som har gjort noe uforståelig. Det finnes i meg også, potensialet til både godt og ondt.

«Jeg kan ikke tro mine egne øyne» kan vi si når vi ser noe overraskende. Andre ganger «jeg tror ikke før jeg får se det».

I min kjæres blikk fant jeg noe jeg trengte og lengtet etter. Noe som var der bare for meg. Det er lenge siden nå. Men om jeg ser godt etter, tror at det finnes der fortsatt.

-A

2 kommentarer om “Øyne

  1. Fantastisk! Takk for at du skriver så mye som du gjør nå. Det er så fint og inspirerende å lese! Virkelig bra. Treffer meg rett i senter så og si hver eneste gang 🙂
    God sommer!
    Agneta

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s