Livet er i gang. Det er flere ting som forteller meg det. I mitt tilfelle har livet vært godt i gang ganske lenge. Likevel sitter jeg med en følelse av at jeg fortsatt driver med forberedelsene. Jeg er en hekkeløper foran startlinjen som gjør tøyeøvelser. Jeg hopper opp og ned og løper på stedet. Varmer opp. Snart klar, men ikke helt klar enda. Startskuddet har gått for lenge siden.

Det er enda litt jeg trenger å få fiksa. Før jeg slår ut i full blomst og blir det menneske jeg drømmer om å være, er det et par ting jeg må få orden på.

Det er klart jeg skal omfavne kroppen min SOM DEN ER, jeg skal bare gå ned et par kilo. Joda! Jeg skal bli et sånt menneske som inviterer til hverdagsmiddager selv om huset står på hodet – jeg må bare få rydda LITT først. Og selvsagt skal jeg være raus og gi mer penger til folk som virkelig trenger dem, etter jeg har tjent litt mer penger. Jeg skal gi av min tid, når jeg får mer tid. Jeg skal være raus og vise omtanke, når jeg får litt mer overskudd. Jeg skal til og med ha shoppestopp, bare jeg får kjøpt den kjolen som var så fin. Jeg må ta på min egen oksygenmaske først, må jeg ikke? 

Tingen er bare at jeg ikke kommer forbi steg nummer én. Det er alltid noe i mitt liv som må fikses. Det dreier seg om alt fra luking i hagen til hvordan jeg kommuniserer når jeg føler meg tatt for gitt. Jeg drømmer om å «gå en ekstra mil» for noen. Jeg skulle gjerne gjort det, om ikke den mila jeg fikk tildelt gikk gjennom seig leire. 

Jeg sitter på gjerdet. Venter på at alle de rotete følelsene min skal falle på plass sånn at jeg kan bli den jeg drømmer om å være. Et menneske i vater med stabil harmoni. 

Jeg har sittet her så lenge … og det skjer ikke så mye. Det er kjedelig å leve livet med en armlengdes avstand. Å ikke gripe det. Men det er litt deilig også. Det er i hvert fall trygt. Jeg liker å være forberedt. Å bli tatt på senga av noe uforutsett vekker ikke mine gode sider. Men det er ikke så lett å ta høyde for alt, særlig når man ikke helt vet hva man har i vente. Så da sitter jeg her da.   

Da jeg skulle gifte meg var jeg redd jeg ikke var klar. Men hvordan trener man på å være gift alene? Jeg hoppa i det, og alt jeg var redd skulle skje, skjedde. Men det fikk jo fint. Jeg overlevde. Vi lærte noe, og lærer noe stadig.

Det er klart man kan tørrtrene litt teknikk og bygge noen vesentlige muskler, men skal du svømme må du uti.

Det er rart at mine egne «behov» står i veien for meg selv!

Kanskje jeg får gjort mer av det jeg vil om jeg slutter å tenke at det er noe feil med meg hele tiden? Kanskje brikkene faller på plass om jeg glemmer dem litt? Det har i hvert fall ikke hjulpet å nistirre på dem.

– A