Når noen sier: «Det har jeg ikke noe håp om» … betyr det ofte det stikk motsatte.

Det finnes i hvert fall et sterkt ønske:

Å bære håpet lenge. Utålmodig, tilsynelatende tålmodig:

Man kan tro håpet er glemt … helt til det  dukker opp noe som får en til å pakke det opp, holde rundt det og vanne det.

Så skjer det man har håpet på. Er det for godt til å være sant?

Snikende kommer frykten for å plutselig bli forkastet uten forvarsel, og seile ut på havet uten å egentlig skjønne hva som foregår. Det føles tryggest å holde en viss avstand.

Å holde maska, prøve å være bra nok. Bedre enn man er.

Finnes det noe mer ensomt?

Å tenke: jo mer tid som går, jo bedre kjent man blir, desto mer skuffer man.

Å tråkke på tær, og måtte unne seg nok en tilgivelse:

En hånd som rekkes mot en fordi, og ikke på tross. Å våge å tro det, hoppe i det. Velge å kjenne glede, uten garanti. Å elske noe man kan miste.

Hva er skumlere enn det?

Jeg gjemmer meg i ansiktet hans.

– AW

Jeg liker veldig godt å være flink, og gjør veldig sjelden noe foran andre som jeg ikke har smugtrent en del på i forkant. Det er ikke mange 18-åringer som tar en bowlingrunde alene, men det var helt naturlig for meg i forkant av en bowlingbursdag. Jeg kan ikke fordra å være keitete og gjøre samme feil om og om igjen.

De gangene jeg skal gjøre noe kreativt blir dette enda verre. Improvisasjon i sang for eksempel, fungerer veldig fint … bare jeg får øvd på det alene på forhånd. – Og skal jeg tegne vil jeg aller helst ikke ha tilskuere:

Dette halvåret tilbringer jeg imidlertid tre timer sammen med en artig gjeng på malekurs annhver torsdag. Jeg prøver å temme reddharen i magen, og lære meg at det ikke er farlig feile i andres nærvær. Å ta imot kritikk og velmenende råd skal visstnok være sunt i den kreative prosessen.

Jeg takler det sånn passe:

De jeg maler med er i snitt ca 50 år eldre enn meg, så aldersgruppen er jeg er ekspert på. En dame gav uttrykk for at det hadde vært mye lettere å male om hun ikke skalv sånn på hendene … noe som gjorde meg varm om hjertet og fikk skuldrene mine til å senke seg.

De på malekurset er brennende opptatt av malekunst og innehar referanser og beskrivende adjektiver jeg ikke har hørt noe sted før. Men de ler ikke når jeg gir komplimenter som: «Så fint bilde!».  De maler virkelig fine ting! Selv om det er jeg som er redd for å bli ledd av, er det jeg som flirer mest. Det er ett eller annet med den barnlige iveren som som får meg til å le. De glemmer både tid, sted og seg selv.  Sånn var det da jeg prøvde meg i kirkekor også:

Egentlig er det vel de som har skjønt det. At det er deilig å glemme seg selv litt.

Pappa satt ofte i trappen utenfor rommet mitt da jeg var liten. «Er du der», spurte jeg. «Ja, jeg sitter rett her», svarte han… om og om igjen til jeg sovnet. I mørket så jeg at konturene av klærne mine over en stol ble til skumle fjes som glante på meg. De gjorde meg aldri noen ting, men jeg likte ikke at de stirret.

De har sluttet med det.

Nå får jeg dårlig samvittighet når jeg legger meg for sent. Likevel er jeg aldri helt forberedt på at natten kommer så brått. Når jeg legger meg føles det som jeg gjør det av plikt, som om noen står til ansvar ovenfor meg og følger med, og noterer om jeg legger meg eller ikke.

Jeg både ønsker å sove og ønsker ikke å sove. Og jeg får som regel begge ønskene oppfylt hver natt.

Selv om de skumle fjesene har sluttet å skremme meg, gjør natten noe rart med virkelighetsperspektivet fortsatt.  Å ligge og vente på søvnen oppleves nesten traumatisk . Og en liten snill tanke som «jeg kommer til å være trøtt i morgen!» føles som en trussel og gir høy puls.

Rart! For neste dag går jo alltid bra, selv om jeg er trøtt.

Å våkne litt etter at man sovnet kan være irriterende, men det kan også være som å få en gave på en helt vanlig dag. Som å karre til seg en del av livet som skulle gått en hus forbi, eller som å finne igjen en hundrelapp i en jakke man ikke har brukt på lenge.

Det skjer svært sjelden at jeg ikke legger meg til å sove i det hele tatt, ja, når jeg tenker over det har det kanskje aldri skjedd. Søvnen i seg selv er det ikke noe galt med. Det er bare det at tiden fra 00.00 – 04.00 er min favorittid på døgnet, og jeg må unne meg den noen ganger. Jeg tar ofte ansiktsmaske underveis for å unngå de mørke ringene under øynene dagen etter.

Note to self (etter i natt): Vask den av før du finner veien til køya!

Mandag. Det er nesten som en liten nyttårsaften. Ukesstart byr på blanke ark. Noe jeg (som er en tanke selvhøytidlig) alltid har hatt en forkjærlighet for. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har 25 så vidt påbegynte dagbøker liggende på loftet. Med skrift bare på de første sidene. I mine tenår skrev jeg nemlig ned alt jeg tenkte i bøker med blanke ark. Jeg gjorde meg flid med tegninger, lagde CDer med «soundtrack til livet» og skrev dikt. En lang periode kladdet jeg alt før jeg skrev det pent inn.  Jeg levde i disse bøkene, som i en egen liten verden. Om hverdagen hadde vært litt kjip en periode eller om jeg hadde gjort noe jeg angret på, kjøpte jeg meg bare en ny, blank bok.

Det tok meg lang tid å forstå at ny dagbok ikke betydde noe annet enn nettopp: ny dagbok,-  og at det som ble feil bare ble med videre til de neste bøkene.

Jeg er 24 år og barn av min tid.

Det innebærer at jeg har mange muligheter og må foreta meg en del valg.
En ting jeg finner litt komplisert er å balansere ønsket om å forbedre og gjøre det beste ut av livet og meg selv, og ønsket om å bare være tilfreds og nyte det jeg faktisk har og er.

Samfunnet går som kjent rundt, fordi vi aldri faller til ro med akkurat sånn vi har det. «Drakampen» får næring nesten overalt, for eksempel ved inngangspartiet på Rimi.

Mindfulness og økt fokus på tilstedeværelse har som hensikt å effektivt hjelpe litt stressa mennesker som meg til å slappe av, men på dager hvor jeg reflekterer over hvilken reting livet skal ta,  føles det som å legge stein til byrden.

Å «stresse ned effektivt» er en selvmotsigelse, sant?

En del av mindfulness- greia er vel at man ikke skal tenke dømmende tanker, men når man gjør noe annet samtidig kan det blir litt for mye å holde styr på.

Men det finnes øyeblikk det er umulig å ikke nyte som de er også.

-God mandag!

Som liten pleide jeg å lengte etter bursdagsfestene mine. Ikke bare fordi jeg elsket kake og gaver. Jeg gledet meg først og fremst til å kunne kalle meg ett år eldre, og å komme et skritt nærmere den magiske dagen. Dagen jeg plutselig ble voksen og livet endelig skulle gå på skinner. Det virket som alle voksne hadde stålkontroll på alt.

Både jeg, foreldrene mine og diverse lærere prøvde å lære meg å lese, –  uten at noen av oss lyktes før i femte klasse. Jeg kjente ofte på klumpen i magen.

Onsdag 04.03.1999.
Klokken: 16.30

Onsdag 04.03.1999
Klokken: 19.30

En tanke jeg hadde langt framme i bevisstheten, var at dette med barndom kun var en forberedelse på det lange herlige livet som ventet meg. Jeg tror denne tanken reddet meg, selv om det gjorde meg til et alvorlig barn.

Nå har livet begynt. Tanken på at det har vart ganske lenge, gjør meg litt brydd. I kroppen min finnes fortsatt denne følelsen av at jeg én gang skal bli voksen og fikse livet, uten klump i magen. Men jeg kjenner klumpen daglig, jeg.

Den magiske dagen må ha kommet og gått en sommer jeg var på ferie.

Voksen har jeg blitt, men jeg tørrtrener fortsatt i speilet før jeg tar mot til meg og ringer et offentlig kontor.

Onsdag 04.03.2015
Klokken: 12.00

-YOLO!
Andréa.

Min to uker lange pause fra hverdagen fikk en brå slutt da den altfor pliktoppfyllende vekkeklokken min ringte 05.45 og minnet meg på at det er sykepleier jeg har blitt. Til min store glede kom jeg på at jeg skaffet meg vippe-extensions i helgen og derfor har hele ti minutter ekstra å slumre på. Dagens første smil!

Dagens andre smil kom ved arbeidsdagens første stell. Det skal sies at jeg ikke alltid smiler like bredt når jeg åpner døren til et pasientrom, og møter en vegg av den eiendommelige lukten; menneskebæsj. Men i dag passet det i grunn fint. Det er jo alle kontrastene som gjør hverdagen så sjarmerende.

De gjør hverdagen min så fin,  alle de gamle menneskene.  Det burde være obligatorisk å tilbringe tid med folk i livets siste fase. De gjør ting sakte; noen av dem lukter stramt og mange av dem glemmer alt annet enn hvor mange sukkerbiter de pleier å ha til kaffen. – Men de er herlige også, akkurat som den demente dama jeg skulle legge inn veneflon på for en tid tilbake:

To sek etter:

God mandag!

Jeg har sikkert sagt følgende setning ukentlig i to år: «Tenk å spise et deilig stykke sjokoladekake med et glass kald melk ved siden av nå» -uten å ha spist så mye som 1/4 rute med mørk sjokolade. Med tanke på alle kiloene med nøtter jeg hiver innpå hver uke, forstår jeg egentlig godt at kroppen ville tålt og bare frydet seg over et skikkelig sukkersjokk. Det er helg, og jeg tror jammen jeg slår til. (Melken skal selvsagt være økologisk).

I min vandring i sjokoladekakeretning har jeg sagt noen gode sannheter til meg selv ved måltider. Ting som: «dette er bra, kroppen trenger bensin!», «prøv å kose deg nå, Andréa» og «jeg er fin som jeg er!».

Når andre mennesker sier ting jeg kjenner igjen fra mitt eget irriterende hode, er det nesten vanskelig for meg å ikke «hjelpe» dem også. Jeg forstår at det kan være provoserende og at jeg har et par skritt igjen å gå.

Noen sier:

Jeg vil hjelpe:

God helg, folkens!
– Eat, pray love.