Pappa satt ofte i trappen utenfor rommet mitt da jeg var liten. «Er du der», spurte jeg. «Ja, jeg sitter rett her», svarte han… om og om igjen til jeg sovnet. I mørket så jeg at konturene av klærne mine over en stol ble til skumle fjes som glante på meg. De gjorde meg aldri noen ting, men jeg likte ikke at de stirret.

De har sluttet med det.

Nå får jeg dårlig samvittighet når jeg legger meg for sent. Likevel er jeg aldri helt forberedt på at natten kommer så brått. Når jeg legger meg føles det som jeg gjør det av plikt, som om noen står til ansvar ovenfor meg og følger med, og noterer om jeg legger meg eller ikke.

Jeg både ønsker å sove og ønsker ikke å sove. Og jeg får som regel begge ønskene oppfylt hver natt.

Selv om de skumle fjesene har sluttet å skremme meg, gjør natten noe rart med virkelighetsperspektivet fortsatt.  Å ligge og vente på søvnen oppleves nesten traumatisk . Og en liten snill tanke som «jeg kommer til å være trøtt i morgen!» føles som en trussel og gir høy puls.

Rart! For neste dag går jo alltid bra, selv om jeg er trøtt.

Å våkne litt etter at man sovnet kan være irriterende, men det kan også være som å få en gave på en helt vanlig dag. Som å karre til seg en del av livet som skulle gått en hus forbi, eller som å finne igjen en hundrelapp i en jakke man ikke har brukt på lenge.

Det skjer svært sjelden at jeg ikke legger meg til å sove i det hele tatt, ja, når jeg tenker over det har det kanskje aldri skjedd. Søvnen i seg selv er det ikke noe galt med. Det er bare det at tiden fra 00.00 – 04.00 er min favorittid på døgnet, og jeg må unne meg den noen ganger. Jeg tar ofte ansiktsmaske underveis for å unngå de mørke ringene under øynene dagen etter.

Note to self (etter i natt): Vask den av før du finner veien til køya!