Mandag. Det er nesten som en liten nyttårsaften. Ukesstart byr på blanke ark. Noe jeg (som er en tanke selvhøytidlig) alltid har hatt en forkjærlighet for. Jeg tror ikke jeg overdriver om jeg sier at jeg har 25 så vidt påbegynte dagbøker liggende på loftet. Med skrift bare på de første sidene. I mine tenår skrev jeg nemlig ned alt jeg tenkte i bøker med blanke ark. Jeg gjorde meg flid med tegninger, lagde CDer med «soundtrack til livet» og skrev dikt. En lang periode kladdet jeg alt før jeg skrev det pent inn.  Jeg levde i disse bøkene, som i en egen liten verden. Om hverdagen hadde vært litt kjip en periode eller om jeg hadde gjort noe jeg angret på, kjøpte jeg meg bare en ny, blank bok.

Det tok meg lang tid å forstå at ny dagbok ikke betydde noe annet enn nettopp: ny dagbok,-  og at det som ble feil bare ble med videre til de neste bøkene.

Jeg er 24 år og barn av min tid.

Det innebærer at jeg har mange muligheter og må foreta meg en del valg.
En ting jeg finner litt komplisert er å balansere ønsket om å forbedre og gjøre det beste ut av livet og meg selv, og ønsket om å bare være tilfreds og nyte det jeg faktisk har og er.

Samfunnet går som kjent rundt, fordi vi aldri faller til ro med akkurat sånn vi har det. «Drakampen» får næring nesten overalt, for eksempel ved inngangspartiet på Rimi.

Mindfulness og økt fokus på tilstedeværelse har som hensikt å effektivt hjelpe litt stressa mennesker som meg til å slappe av, men på dager hvor jeg reflekterer over hvilken reting livet skal ta,  føles det som å legge stein til byrden.

Å «stresse ned effektivt» er en selvmotsigelse, sant?

En del av mindfulness- greia er vel at man ikke skal tenke dømmende tanker, men når man gjør noe annet samtidig kan det blir litt for mye å holde styr på.

Men det finnes øyeblikk det er umulig å ikke nyte som de er også.

-God mandag!