Jeg liker veldig godt å være flink, og gjør veldig sjelden noe foran andre som jeg ikke har smugtrent en del på i forkant. Det er ikke mange 18-åringer som tar en bowlingrunde alene, men det var helt naturlig for meg i forkant av en bowlingbursdag. Jeg kan ikke fordra å være keitete og gjøre samme feil om og om igjen.

De gangene jeg skal gjøre noe kreativt blir dette enda verre. Improvisasjon i sang for eksempel, fungerer veldig fint … bare jeg får øvd på det alene på forhånd. – Og skal jeg tegne vil jeg aller helst ikke ha tilskuere:

Dette halvåret tilbringer jeg imidlertid tre timer sammen med en artig gjeng på malekurs annhver torsdag. Jeg prøver å temme reddharen i magen, og lære meg at det ikke er farlig feile i andres nærvær. Å ta imot kritikk og velmenende råd skal visstnok være sunt i den kreative prosessen.

Jeg takler det sånn passe:

De jeg maler med er i snitt ca 50 år eldre enn meg, så aldersgruppen er jeg er ekspert på. En dame gav uttrykk for at det hadde vært mye lettere å male om hun ikke skalv sånn på hendene … noe som gjorde meg varm om hjertet og fikk skuldrene mine til å senke seg.

De på malekurset er brennende opptatt av malekunst og innehar referanser og beskrivende adjektiver jeg ikke har hørt noe sted før. Men de ler ikke når jeg gir komplimenter som: «Så fint bilde!».  De maler virkelig fine ting! Selv om det er jeg som er redd for å bli ledd av, er det jeg som flirer mest. Det er ett eller annet med den barnlige iveren som som får meg til å le. De glemmer både tid, sted og seg selv.  Sånn var det da jeg prøvde meg i kirkekor også:

Egentlig er det vel de som har skjønt det. At det er deilig å glemme seg selv litt.