Jenta med greinene

Det var en gang ei jente. Ei som jenter flest.

Hodet hennes var fullt av undring,
og beina fulle av fart.

Hun dro på oppdagelsesreiser når andre sov.

jente.båt

Hun kunne kjenne det boble i magen,
som om noe danset inni henne.

jente.glede.mage

Hun likte å lage ting og fant glede i å vise dem fram.

jente.vise fram

Hun undret seg over stjernehimmelen og drømte om framtiden.

Hun spilte i band,
og likte å lære nye ting.

jente interesser

En dag, uten at hun var forberedt på det, forandret alt seg.

jente teppe bort Allerede dagen etter kjente hun noe vokse der det gjorde vondt.

Et tristhetsfrø hadde slått rot.

jente.grein,p

Den triste greinen var festet der gleden pleide å være.

Jo lenger greinene vokste, jo større avstand følte hun til andre.

Kom noen for nær, lugget det i magen:
Hun ble redd hun ville stikke noen.

jente stikke andre

Hun prøvde både det ene og det andre,
Men uansett hva hun gjorde, ville ikke kvistene løsne.

De så tvert i mot ut til å vokse i takt med jentas ønske om å være fri.

jente.kutte.

Stjernehimmelen fascinerte henne ikke lenger og drømmen om framtiden måtte vike for uro og tunge tanker.

Hvem kan leve med en som har triste kvister på magen?

Ville hun klare å ha noen nær?

jente bekymra

***

En dag hun var ute og gikk, møtte hun en gutt som var kommet på dypt vann, og som strevde med å holde hodet over vannet.

Uten å tenke kastet hun seg på kne og lot han dra seg i land med greinene.

jente redder

Hun falt pladask for han. Han så ikke ut til å ofre de triste kvistene en tanke.
Hun trivdes i blikket hans.

Hun pustet dypt da han la armen på skuldren hennes.

Tenk om det skulle gå bra?

jente. 12

Men det varte ikke lenge før kvistene stakk dem begge, og gjorde det vondt å være nær.

Selv om begge ønsket det mer enn alt.

Hvorfor holder hun meg på avstand?

Hun ble nødt til å forklare.

jente. vise grener

Hun fortalte alt.
Han forsto en del.
De bestemte seg for å bli.

Selv om det stakk av og til.

jente.sløyfe

***

Det har hendt, en gang eller to,
at en kvist har løsnet og falt i bakken.

Helt av seg selv.

jente.mistekviste

***

All by myself

«Alene» er et ord som inviterer til et dypt pust.
En mulighet til å se verden fra utsiden og seg selv med et ærlig blikk.

Alene får jeg sortert tankene mine.
Jeg trenger å høre mine egen indre stemme.

Det er best for alle at jeg får det sånn.

Alenetid

Alene blir et sted der den fortellingen jeg har fortalt om og om igjen til meg selv, krever andre ord og åpenbarer nye sannheter.

Hvem er jeg når jeg er helt alene?

Hvilken rolle spiller jeg da?

speil speil på veggen der

Én ting er sikkert:
Kroppen er annerledes bebodd når jeg er alene.

Alene bor jeg i kroppen mer som et spørsmål, enn et faktum.
Jeg er den mindre bevisst, og kjenner ikke så mye til den. Det er deilig!

Det hender likevel at jeg observerer kroppen når jeg er alene. Jeg kan kjenne en mild skam. Alene lar jeg nemlig beina og armene oppføre seg mer tilfeldig. Når jeg spiser lager jeg smattelyder og har beina på bordet. Hvis dette er mitt egentlige jeg, er jeg usikker på om jeg ville blitt godtatt.

Mitt grisete alter ego:

spise alene

Å være for meg selv kan oppleves totalt forskjellig fra én dag til en annen. Ingen annen relasjon varierer i stemning på samme måte.

Selv om jeg elsker å tilbringe dager og uker alene, har jeg ved noen anledninger blitt rammet av akutt ensomhet.
Noen dager er Facebook nok til å ødelegge stemningen.

finnes ikke

Ordet alene kan gi assosiasjoner til en forestående trussel.
Frykt for å bli forlatt, sviktet og glemt. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg kan være alene før relasjonene mine dør ut. En slags tanketest for hvor dypt vennskapet stikker.
Et eksperiment jeg aldri kommer til å gjennomføre.

Å være ufrivillig alene gir en helt egen følelse.
Ingen burde være det.

trist alenetid

Likevel og heldigvis, har jeg oftere mangel på alenetid enn sosial kontakt.

Noen relasjoner holder seg dessuten godt,
selv om tiden mellom hvert treff blir lang.

venner png

***

Noen dager går i ett. Det hender at alenetid ikke lar seg ordne.
Da blir sosiale sammenhenger litt som å ha på en fuktig kløende strikkegenser, og jeg kan slite med å være tilstede.

klør

Sånn er det med den saken.
– Aw.

Drømmehuset

Her om dagen forelsket jeg meg. Ikke i en ny mann, men i et fantastisk hus.

Jeg møtte det på Finn.no og falt pladask bare ved å se bildene. Det hadde alt. Det var høyt, stort, solid og trygt. Det var ikke så opptatt av å være moderne og hipt og kult som så mange andre hus er nå for tiden. Det var et hus som ville stå trofast i vær og vind. Gi oss ly og være vennen vår. Det var gammelt og hadde vært gjennom mye, og vi så at det trengte kjærlighet, pleie og omtanke … men at det ville gi minst like mye tilbake.

På visningen kunne jeg høre de framtidige barna mine gå på det knirkete gulvet og leke gjemsel i den store kjelleren med alle de små rommene. Jeg kunne se Pesh komme hjem fra joggeturen i nabolaget, der jeg stod og så ut av kjøkkenvinduet. Jeg så meg selv sitte en gammel gyngestol med en god bok.

I stua var det høyt under taket og jeg kunne høre glade mennesker samlet til jul, til bursdag og til en helt vanlig torsdagsmiddag. Pannekaker.

Jeg så et familieliv.

Om vi skal være med i budrunde igjen, skal jeg sørge for å ikke ha andre planer den dagen. Jeg tenkte i dag at det kunne være en god idé å sette på nye vipper mens budrunden pågikk. Så nervepirrende kunne det vel ikke være? Jeg liker ikke å vente, og om huset skulle gå til noen andre, ville det ikke skade å ha et sett nye vipper å glede seg over. Det pleier å hjelpe. Så jeg gjennomførte. Det skal sies at jeg pleier å være mer mindfull og oppmerksomt tilstede enn jeg var i dag.

Da jeg endelig var ferdig og kunne gå opp til Pesh, hadde noen bydd høyere enn vi håpet. Hadde ikke jeg hatt Pesh hadde jeg vært å se på luksusfellen. Jeg hadde «glemt» at jeg verdsetter å ha fri mer enn noe annet.

Vi hoppa av budrunden.

Én av oss ble letta, den andre ble trist.

Jeg savner huset. Og jeg tror huset vil savne meg.

-Aw

En god følelse å bli værende i

Noen dager er jeg flink til å se noe positivt i det negative som inntreffer.

Ironisk nok er jeg like rask med å finne noe negativt i det positive. Jeg kan gjøre alt riktig på jobben uten å ofre det en tanke. Gjør jeg derimot en liten feil eller yter litt dårligere enn vanlig, blir dette fort ukas event og grunnlaget for vurdering av min egnethet som sykepleier. Den fæle følelsen har lett for å bli værende i kroppen.

Synger jeg en sang som varer i fire minutter, og er uheldig med én tone, glemmer jeg fort alle tonene jeg faktisk sang fint.

Jeg tror de fleste får flere gode bemerkninger enn dårlige. Likevel har vi en tendens til å ikke ta dem til oss på samme måte. Vi tror ikke helt på dem.

Det er ikke hver dag det skjer noe eksepsjonelt positivt. Livet har hav av dager som er sånn akkurat passe. Derfor må det være utrolig dumt å avfeie komplimenter, egne hverdagsprestasjoner eller gode sannheter.

Tenk om vi lot de gode sannhetene synke inn. Lot opplevelsen vare lenge.

Tenk om det var glade tanker som holdt oss våkne om nettene. Sånn er det for meg akkurat nå.

-Aw

Det store i det lille

For noen kan et enkelt «hvordan går det?» resultere i en ettermiddag i tankeland.

Det finnes folk som har alt og litt til, men som likevel venter på det spektakulære. Dagen den gode følelsen skal slå rot.

Sånn var jeg i hvert fall som liten.

Jeg er litt sånn fortsatt.

Noen av oss glemmer at det alltid kommer en hverdag etter enhver begivenhet.

Jeg har ofte tenkt:

jeg skulle ønske at jeg kunne stoppe livet, og spare de kommende dagene til jeg vet nøyaktig hva jeg skal bruke dem til og hvordan jeg skal være.

…

Det jeg sakte skjønner, er at de små øyeblikkene egentlig er de største. Og at man i noens øyne alltid er akkurat slik man bør være.

Tryggheten man søker kommer ikke plutselig og spektakulært, men fester seg en dag man ikke husker datoen på i ettertid.

-Aw.

Litt voksen

Jeg er ikke lenger et barn. I slutten av denne uken blir jeg 25 år. For en tid siden leste jeg at kvinner starter sitt kroppslige forfall i denne alderen, og at det herfra kommer til å gå radig nedover med både huden og håret mitt (Kvinneguiden).

Det får så være.

Når sant skal sies tenker jeg ikke så mye på det kroppslige forfallet enda. Sånn sett er jeg mer plaget av kviser enn av rynker. Jeg skulle likevel ønske at mine indre prosesser (i de små grå) gikk i samme fart, og litt mer av seg selv.

Jeg føler meg verken skikkelig ung eller skikkelig voksen. Her om dagen hentet jeg niesene mine på skolen. Vi rakk å turne litt i skolegården før vi tok turen hjem. Venninnen deres ble veldig usikker på hvilken bås hun skulle plassere meg i.

Egentlig ble jeg henne svar skyldig, men jeg svarte noe jeg har hørt andre si til barn:

Da jeg var mindre var jeg veldig redd for å gå alene i mørket. Jeg var redd skumle menn skulle hoppe fram for å ta meg med seg, eller gjøre slemme ting med kroppen min. Jeg har blitt eldre, men det eneste som har endret seg er at jeg ikke forteller om det til noen, og sverger til mine sterke bein hjem fra bursdagsfest:

Før trodde jeg at urettferdig behandling skulle gå mindre inn på meg med tiden. Alle voksne var så tålmodige og lite kranglete av seg.

Men noen ganger overrasker jeg selv meg selv. Det var en gang jeg sa «det er ok å slippe taket nå», til en døende pasient. Jeg refererte til livet. Jeg følte meg klok og ansvarsfull.

Å være den sterke, den som gjør alt fint. Det hender at jeg blir dette mennesket. Da tenker jeg at jeg kanskje kan elske et barn. At jeg ikke trenger å være redd for det.

– Men jeg har nok med kaninen min for nå.

aw.

Jeg har forlatt redet

Nå har jeg tatt et steg i voksenretningen. Sent, men godt, har jeg flyttet til en liten leilighet for meg selv. Det er en underdrivelse å si at det er deilig.

kutte navelstrengen

– Men jeg har visst mye å lære.

Her om dagen så jeg at en venn av meg la ut et bilde av en tom dorull på Instagram, med teksten «gleden av å bo med andre». Jeg måtte smile litt av det, fordi jeg nettopp hadde vært i samme situasjon. Skulle jeg lagt ut det bildet måtte teksten vært: «Gleden ved å bo alene».

Jeg er heldigvis løsningsorientert:

ikke mer dopapir 900

Jeg er litt distré. En ny ting jeg har begynt med, er å lufttørke etter dusjen.

Det desidert verste med å bo alene, er at det ikke kommer noen etter meg og sjekker om ledninger er dratt ut, stekeovnen er slått av, døra er låst og at kaffetrakteren ikke står på. For et vanlig menneske tar det sikkert 20 sekunder å låse leiligheten og gå ut på gata. For meg er dette et evighetsprosjekt. Selv om jeg går sjekkrunden 10 ganger, streifer moccamasteren tankene mine plagsomt mye gjennom dagen.

Med kaffetrakteren i tankene, blir det litt vanskelig å konsentrere seg.