For noen kan et enkelt «hvordan går det?» resultere i en ettermiddag i tankeland.

Det finnes folk som har alt og litt til, men som likevel venter på det spektakulære. Dagen den gode følelsen skal slå rot.

Sånn var jeg i hvert fall som liten.

Jeg er litt sånn fortsatt.

Noen av oss glemmer at det alltid kommer en hverdag etter enhver begivenhet.

Jeg har ofte tenkt:

jeg skulle ønske at jeg kunne stoppe livet, og spare de kommende dagene til jeg vet nøyaktig hva jeg skal bruke dem til og hvordan jeg skal være.

…

Det jeg sakte skjønner, er at de små øyeblikkene egentlig er de største. Og at man i noens øyne alltid er akkurat slik man bør være.

Tryggheten man søker kommer ikke plutselig og spektakulært, men fester seg en dag man ikke husker datoen på i ettertid.

-Aw.