Det var en gang ei jente. Ei som jenter flest.

Hodet hennes var fullt av undring,
og beina fulle av fart.

Hun dro på oppdagelsesreiser når andre sov.

 Hun kunne kjenne det boble i magen,
som om noe danset inni henne.

Hun likte å lage ting og fant glede i å vise dem fram.

Hun undret seg over stjernehimmelen og drømte om framtiden.

Hun spilte i band,
og likte å lære nye ting.

En dag, uten at hun var forberedt på det, forandret alt seg.

Allerede dagen etter kjente hun noe vokse der det gjorde vondt.

Et tristhetsfrø hadde slått rot.

Den triste greinen var festet der gleden pleide å være.

Jo lenger greinene vokste, jo større avstand følte hun til andre.

Kom noen for nær, lugget det i magen:
Hun ble redd hun ville stikke noen.

Hun prøvde både det ene og det andre,
Men uansett hva hun gjorde, ville ikke kvistene løsne.

De så tvert i mot ut til å vokse i takt med jentas ønske om å være fri.

Stjernehimmelen fascinerte henne ikke lenger og drømmen om framtiden måtte vike for   uro og tunge tanker.

Hvem kan leve med en som har triste kvister på magen?

Ville hun klare å ha noen nær?

***

En dag hun var ute og gikk, møtte hun en gutt som var kommet på dypt vann, og som strevde med å holde hodet over vannet.

Uten å tenke kastet hun seg på kne og lot han dra seg i land med greinene.

Hun falt pladask for han. Han så ikke ut til å ofre de triste kvistene en tanke.
Hun trivdes i blikket hans.

Hun pustet dypt da han la armen på skuldren hennes.

Tenk om det skulle gå bra?

Men det varte ikke lenge før kvistene stakk dem begge, og gjorde det vondt å være nær.

Selv om begge ønsket det mer enn alt.

Hvorfor holder hun meg på avstand?

Hun ble nødt til å forklare.

Hun fortalte alt.
Han forsto en del.
De bestemte seg for å bli.

Selv om det stakk av og til.

***

 Det har hendt, en gang eller to,
at en kvist har løsnet og falt i bakken.

Helt av seg selv.

***