Tulipaner og ugress

Hagen vår har sett bedre dager. Jeg står og ser på den innenfra. Vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Gresset er brunt, med unntak av ulike ugressvekster som ser ut til å trives  godt.

Det er mye å ta tak i. Det nærmer seg sommer, og det har vært et par skikkelig varme dager allerede. Jeg blir sliten bare av tanken. Jeg vet så godt hvordan jeg aller helst skulle hatt det. Om jeg bare hadde hatt en tryllestav med futt i!  

På jobb kan jeg høre «så tålmodig og rolig du er» – et kompliment jeg avfeier før jeg har hørt det ferdig. Tenker: tror du ja, for du vet ikke hvem jeg egentlig er. Du vet ikke hvor kort lunte jeg kan ha!

Men, hvorfor er den dårlige utgaven av meg mer virkelig enn den som gjør noe bra?

Hvorfor identifiserer jeg meg mer med de dårlige sidene enn de gode?

For noen er jeg til å regne med, en de kan lene seg på med full vekt.  

For andre er jeg en glassmanet de aldri får grep om. En som glemmer å svare på meldinger og ikke ringer opp igjen. 

Jeg har én skulder til å gråte på, og én jeg vender bort. 

Jeg er en fantastisk mor den ene timen, for så å bli irettesatt at fireåringen, med rette, den neste. Det er så lett å glemme de gode øyeblikkene. Ikke ta inn det som glitrer, bare fordi det ikke kun er glitter. 

På slutten av dagen tenker jeg ofte at i morgen skal jeg skjerpe meg. Men kjenner med det samme den tyngende vissheten om at jeg ikke kommer til å klare det. For det er ikke bare å ta seg sammen. Det har jeg prøvd. 

«Så fin du er» kan noen si til meg en dag jeg har kjole på. Oppi hodet mitt kommenterer en liten demon «Ja, på overflaten så. Undertøyet er hullete, og hun har ikke barbert leggene under strømpebuksa en gang. Det er ikke egentlig noen fin frue dette her, hun bare later som».  Jeg kan kjenne en skam over å ha gitt meg ut for å være noe jeg ikke er. 

Var det ikke ekte det som ble kommentert med positive ord? Var ikke det også den sanne meg?

Jeg kan bli så sint på meg selv når jeg ikke rommer andres prosesser, feil og mangler. Men jeg er jammen ikke særlig raus med meg selv heller. Jeg har nulltoleranse for ugress. 

Det er slitsomt å rydde, luke, vaske, fikse, håndtere, takle. I hvert fall når det skal være en forutsetning for å få sette blomster på bordet, invitere venner, bake boller, ta imot klemmer eller slippe noen tett på. 

Jeg er ikke helt i mål med meg selv. Det er en del som helst skulle vært luket bort. 

***

Jeg har bestemt meg for å kjøpe inn blomster. 

Hagen blir nok ikke helt som i drømmen i år heller. Men jeg tror jeg skal begynne i andre enden nå. Begynne med pynten. 

La blomstene vokse og gro side om side med ugresset. Tåle å være både vakker og fæl på en gang. 

Noen ganger vil jeg stoppe tiden. 

Jeg kan sprekke av håp og håpløshet på samme dag. 

Livet både herjer og duller med meg. 

Jeg gråter og ler.

Jeg har kastet bort sjanser, jeg har sløst bort tid.

Men jeg har også grepet muligheter og fått til ting. 

 Jeg taper og vinner litt hver dag.

– A

Supermeg og superdeg

Jeg skriver dagbok. Noen ganger ser det slik ut.

 

 

 

supernussendagboken

 

supernussendagbok

 

supernussentre

 

supernussenfire

Helt uten at noen trenger å sette ord på det forstår vi at det finnes en mal vi skal passe inn i.

former

Selv om ingen har sagt noe om det, vet vi godt om vi holder mål eller ikke.

trist-strek

Vi tror vi er alene om å ha det sånn.

Vi lager oss kapper for å holde oss trygge. Vi gjemmer oss i våre prestasjoner, vår vakre utside eller perfeksjonisme.

forveksler

Det føles trygt å legge kappen over den personen vi virkelig er, så det sårbare i oss skjules.

Vi går utkledd som superhelter hele gjengen. Kappene dekker over svakhetene våre, men det hindrer oss samtidig i å bli sett som hele mennesker. superhelter

I stedet for å møte opp i livet, sender vi på en måte en representant.

Vi svarer at alt er bra, fordi det er det eneste svaralternativet vi har hørt etter spørsmålet: hvordan har du det?

hvordan-gar-det

 

Alle  følelsene vi drar inn med skoa på og gjemmer under kappene våre er guider. De forteller oss hvordan vi har det, hva vi håper på og hva vi bør gjøre. De vil oss vel.

dratt-inn

Skam oppstår når noe oppleves vanskelig på innsiden, som andre får til å se lett ut på utsiden.

skam

 

Å skamme seg over den man er et stort svik mot en selv. Med det sier man seg enig i konseptet med form og mal og forteller seg selv at man er feil.

Å prøve å komme nedi formen, er ikke det også å gjøre livet vanskeligere for andre?

Det finnes mennesker vi har kjent hele livet, uten å egentlig introdusere oss selv for.

representant

Vi burde dele det som holder oss våkne om natten.

Når kappen faller av og vi står der med armene ned og sier «her er jeg», er det ofte andre sier «jeg også».her-er-jeg

jegogsa1samme-her

 

Liver er både fint og vanskelig – med eller uten kappe. Men jeg vet hva jeg vil velge.

Hvis man vil bli elsket for den man er, kan man ikke gjemme seg. Dessuten har jeg aldri fått gode venner ved å vise fram kun mine sterke sider! Men jeg har knyttet noen viktige bånd når jeg har latt kappen falle av.

kappen-tatt-av-A

 

 

 

Stedet du står og skoene du går i

Grunnen er det vi har under føttene. Det er stedet vi står. Stedet der omstendighetene vi er en del av utspiller seg, om vi liker det eller ikke. Det er grunnen som holder oss oppe og støtter oss. Men stedet vi står på kan også utfordre.

ground1

Grunnen vi står på forteller oss hvor vi er, hvem vi er, hvilken sesong vi er i. Den kan fortelle om hvor vi har vært og gi et hint om hvilken retning livet vil ta. Noen ganger er grunnen under føttene som seig leire. Ofte lager vi denne leiren i hodet, når vi lar den slitsomme teipen av tvil, usikkerhet og frykt gå på repeat mellom ørene.

Det blir vanskelig å gå.

ground2

«Om jeg bare var i hennes sko», har jeg tenkt, og drømt meg til en annen grunn. Et annet utgangspunkt. Med en slags overbevisning om at hun jeg gjerne skulle vært har et enkelt liv og er oversiktlig skrudd sammen. Hun sykler aldri i motbakke.

ground3

Jeg husker imidlertid godt hvor paff jeg ble da en dame sa «livet ditt går liksom på skinner det» til meg, på en dag jeg ikke akkurat følte det sånn.

ground-4

Vi robber oss selv for store porsjoner glede ved å sammenlikne det vi kjenner ved oss selv, med det vi ikke kjenner i en annen. Det vil jo alltid være noen som er smartere, mer talentfulle og penere. Det er alltid noen som jobber litt hardere, er mer kreative og mer fattet enn oss. Men bak hvite tenner og store smil, kan det foregå ting ingen ser.

ground-5

Har du tenkt på at alt det du ikke er, egentlig ikke er så interessant? Lista over alt du ikke kan, ting du har prøvd som gikk dårlig,  anger og feil som jager deg, øyeblikk da du krabba hjem i ydmykelse … det er egentlig ikke er så interessant.

For vi har jo alle et eget par sko. Å modnes betyr kanskje å tørre å fylle ut skoa, selv om de har blitt skitne. La foten gli helt inn og ta det derfra. La grunnen man allerede står på være et utgangspunkt for det neste steget.

Tenke: Det er her jeg begynner.

ground-6

 

Men hva vet jeg?

-Andrea

 

 

Tilhørighet

Ensomhetens ubehag viser oss hvor langt unna vi er en venn, en god jobb eller en etterlengtet kjærlighet. Og hvor sterkt vi ønsker det. Ensomhet kan være som et fengsel. Et sted hvor vi ser ut på et liv vi selv ikke er en del av.

Ensom blokk

Den er en smerte i kroppen. Men fullt bebodd ensomhet kan også presse fram en stemme som tar mot til seg og roper på noe større, noe ukjent – eller kjent – som vi gjerne skulle kalt vårt eget.

Banke på døren

***

dør åpen

Det er kanskje å ta det langt å kalle ensomhet et privilegium. Men blir ropene besvart, finnes det en beskyttelse i den. Som tyngdekraften trekker den oss hjem, og tvinger hendene våre til å søke samvær. Tilhørighet.

Jente og bestefar. dame

Å føle seg alene er å møte sannheten ved vår tilværelse. Ingen har gjort dette før. Vært deg. Ingen har nøyaktig den sammensetningen av familie og venner som du har. Ingen har dine drømmer og minner. Ditt håp. Dine bekymringer og lettelser. Ditt knuste hjerte.

dør. fantasi

Vår alenehet hindrer oss ikke i ha nære samtaler, gi klemmer eller løfter. Vi kan søke å bli forstått. Vi kan smi livene våre sammen og ta del i fellesskapet. Det er vakkert.

brettspill

Mennesker er skapt for tilhørighet. Følelsen av ensomhet er fellesskapets rop. Til deg. Alene kan du føle deg ensom, nettopp fordi du allerede hører til.

blokk.ballong

– AR

 

Vi bor på en planet!

Dagen starter.
Sola står opp.
Jeg er et menneske og det er på jorden jeg befinner meg.
Det later til å bli en fin dag. Ikke en sky på himmelen ennå.

Morgensol-2

Som barn pleiede jeg å se for meg at Gud startet dagen manuelt.
At han fikk solen til å løfte seg over byen,
fuglene til å synge,
togene til å tøffe,
og kaffen til å koke,
ved å trå iherdig på noen pedaler festet til et tannhjul som styrte alt.

Gud starter dagen

Jeg har sluttet å tenke at det er nøyaktig slik,
men jeg liker tanken på at det ligger en slags glede og vilje bak alle dagene som kommer etter hverandre i tur og orden.
Hvis man stopper opp og tenker over det, er det ganske mye som er rart.
For eksempel:
at vi bor på en planet.

Jeg er et romvesen

Vi har bare havnet her,
uten noen forklaring på hva vi skal,
uten noen garanti for noe som helst.
Vi aner ikke hva som skjer, egentlig.
Det er så åpent.
Vi vet ikke hvor vi skal bevege oss, eller om vi skal bevege oss.
Vi må bare stole på de menneskene som var her før oss.

Det er litt som å komme for sent til en fest hvor de leker en komplisert lek,
og prøve å finne ut hva som er greia.
Noen får hjelp,
andre må bare late som de har svarene selv.
Det er ikke rart vi gjør mye for å passe inn.
Hvem vet egentlig hva leken går ut på?
Hvem lagde reglene?

UKJENT LEK

Vi bor på en planet.
Et hjem for milliarder av arter, inkludert oss mennesker.
Noen av menneskene føler jeg meg sterkt knyttet til og hadde ikke klart meg uten.
De består av ca 70% vann, men rommer også erfaringer, forventninger og håp de gjerne deler med meg.

72 prosent vann

Jeg tror vi holder i for mange ting, spenner for mange muskler.
Prøver å forstå ting hjernen vår ikke kan romme.
Vi holder følelser inne og strever etter selvbeherskelse.
Vi klamrer oss til de svarene vi tror vi har funnet, der vi med høye øyenbryn og åpent hjerte burde levd side om side med spørsmålene.

Vi bor på en planet!
Å prøve å få kontroll over oss selv, andre og tilværelsen er vel egentlig nytteløst.

 

Plandeter

Dette vet jeg:
Når noen smiler til meg, føler jeg raskt et smil danne seg i fjeset mitt.
Jeg vet at kaffe gjør meg godt. Å gjøre andre glad gleder meg aller mest.
Å bære nag er slitsomt.
Å kjenne medfølelse er lett, om jeg står med armene ned uten å beskytte noe.

Dagen begynner.
Alt ruller og går uten min innsats .
Vi bor på en planet!

Vet du, jeg begynner å føle meg hjemme!

Ligge i gresset

-A

Jenta med greinene

Det var en gang ei jente. Ei som jenter flest.

Hodet hennes var fullt av undring,
og beina fulle av fart.

Hun dro på oppdagelsesreiser når andre sov.

jente.båt

 Hun kunne kjenne det boble i magen,
som om noe danset inni henne.

jente.glede.mage

Hun likte å lage ting og fant glede i å vise dem fram.

jente.vise fram

Hun undret seg over stjernehimmelen og drømte om framtiden.

Hun spilte i band,
og likte å lære nye ting.

jente interesser

En dag, uten at hun var forberedt på det, forandret alt seg.

jente teppe bortAllerede dagen etter kjente hun noe vokse der det gjorde vondt.

Et tristhetsfrø hadde slått rot.

jente.grein,p

Den triste greinen var festet der gleden pleide å være.

Jo lenger greinene vokste, jo større avstand følte hun til andre.

Kom noen for nær, lugget det i magen:
Hun ble redd hun ville stikke noen.

jente stikke andre

Hun prøvde både det ene og det andre,
Men uansett hva hun gjorde, ville ikke kvistene løsne.

De så tvert i mot ut til å vokse i takt med jentas ønske om å være fri.

jente.kutte.

Stjernehimmelen fascinerte henne ikke lenger og drømmen om framtiden måtte vike for   uro og tunge tanker.

Hvem kan leve med en som har triste kvister på magen?

Ville hun klare å ha noen nær?

jente bekymra

***

En dag hun var ute og gikk, møtte hun en gutt som var kommet på dypt vann, og som strevde med å holde hodet over vannet.

Uten å tenke kastet hun seg på kne og lot han dra seg i land med greinene.

jente redder

Hun falt pladask for han. Han så ikke ut til å ofre de triste kvistene en tanke.
Hun trivdes i blikket hans.

Hun pustet dypt da han la armen på skuldren hennes.

Tenk om det skulle gå bra?

jente. 12

Men det varte ikke lenge før kvistene stakk dem begge, og gjorde det vondt å være nær.

Selv om begge ønsket det mer enn alt.

Hvorfor holder hun meg på avstand?

Hun ble nødt til å forklare.

jente. vise grener

Hun fortalte alt.
Han forsto en del.
De bestemte seg for å bli.

Selv om det stakk av og til.

jente.sløyfe

***

 Det har hendt, en gang eller to,
at en kvist har løsnet og falt i bakken.

Helt av seg selv.

jente.mistekviste

***

All by myself

«Alene» er et ord som inviterer til et dypt pust.
En mulighet til å se verden fra utsiden og seg selv med et ærlig blikk.

Alene får jeg sortert tankene mine.
Jeg trenger å høre mine egen indre stemme.

Det er best for alle at jeg får det sånn.

Alenetid

Alene blir et sted der den fortellingen jeg har fortalt om og om igjen til meg selv, krever andre ord og åpenbarer nye sannheter.

Hvem er jeg når jeg er helt alene?

Hvilken rolle spiller jeg da?

speil speil på veggen der

Én ting er sikkert:
Kroppen er annerledes bebodd når jeg er alene.

Alene bor jeg i kroppen mer som et spørsmål, enn et faktum.
Jeg er den mindre bevisst, og kjenner ikke så mye til den. Det er deilig!

Det hender likevel at jeg observerer kroppen når jeg er alene. Jeg kan kjenne en mild skam. Alene lar jeg nemlig beina og armene oppføre seg  mer tilfeldig. Når jeg spiser lager jeg smattelyder og har beina på bordet. Hvis dette er mitt egentlige jeg, er jeg usikker på om jeg ville blitt godtatt.

Mitt grisete alter ego:

spise alene

Å være for meg selv kan oppleves totalt forskjellig fra én dag til en annen. Ingen annen relasjon varierer i stemning på samme måte.

Selv om jeg elsker å tilbringe dager og uker alene, har jeg ved noen anledninger blitt rammet av akutt ensomhet.
Noen dager er Facebook nok til å ødelegge stemningen.

finnes ikke

Ordet alene kan gi assosiasjoner til en forestående trussel.
Frykt for å bli forlatt, sviktet og glemt. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg kan være alene før relasjonene mine dør ut.  En slags tanketest for hvor dypt vennskapet stikker.
Et eksperiment jeg aldri kommer til å gjennomføre.

Å være ufrivillig alene gir en helt egen følelse.
Ingen burde være det.

trist alenetid

Likevel og heldigvis, har jeg oftere mangel på alenetid enn sosial kontakt.

Noen relasjoner holder seg dessuten godt,
selv om tiden mellom hvert treff blir lang.

venner png

***

Noen dager går i ett. Det hender at alenetid ikke lar seg ordne.
Da blir sosiale sammenhenger litt som å ha på en fuktig kløende strikkegenser, og jeg kan slite med å være tilstede.

klør

Sånn er det med den saken.
– Aw.

Desember

Desember er en liten gutt på tre år. Han kan være søt.
Han kan være trass og utforutsigbar. Han møter deg i døra med et lurt smil og hendene på ryggen. I den ene hånden har han en deilig pepperkake, i den andre har han snørr.

Lykken kommer med 50% sikkerhet.

juleunge

 

Selv om desember har for vane å bringe fram melankolien i meg, liker jeg denne måneden spesielt godt. Kanskje nettopp derfor. Den kalde lufta og kveldene som begynner klokken 15.00, gir en ro som får punktene i magen til å kjennes tydeligere.

I desember kan man kjenne glede, sorg, forventning og håp helt samtidig.

Hele livet pakkes inn i en boble.

desember

Merkedagene.

Det er fint å se igjen familie man ikke har sett siden sist jul.
De første minuttene med dårlig samvittighet.
De er litt fine.
Kanskje de er på sin plass?

Jeg burde besøke dem oftere.

 

JULESELSKAP

Og de som ikke kommer i juleselskap lenger. Hvordan går det egentlig med dem?
Hva var det som skjedde?

 

tomme stoler fest

 

Desember har januar og et nytt år i baklommen. Man tvinges til å tenke: hvordan har året vært? Ble det sånn man hadde håpet?

I mitt tilfelle har det vært over all forventning.

vil ha barn

Forventninger.

Som liten hadde jeg alltid et sug i magen på denne tiden av året.
Det var så mye å glede seg til. Samtidig en del å grue seg litt til. Juleavslutninger der det skulle synges eller spilles. Eller turnoppvisninger, der vi skulle vise hva vi hadde lært dette året.

Ble prestasjonsangsten for stor, hadde jeg alltid en løsning.

gjemme deg på toalettet

Å vandre i timesvis i butikker for å finne noe personlig, noe som skal gi en  pekepinn på hvor glad man er i andre, eller hvor godt man kjenner dem.
Nytteløst, men hyggelig.

Det aller fineste er å synge «Deilig er jorden» sammen med mange andre stående og pynta folk. Den ærverdige sangen som alltid har vært der, blitt sunget som avslutning på alle julekonserter og julegudstjenester siden tidenes morgen.

«Tider skal komme,
tider skal henrulle,
Slekt skal følge slekters gang.»

Sangen får meg til å føle meg som et menneske. Ett av mange, men samtidig betydningsfull her og nå.

Deilig er jorden

God advent.

-Aw

Én, alle, oss, dem.

Det finnes fortellinger i de minste ting. Jeg har funnet en i hendene mine: 

Hva betyr livet mitt?

tenke. globus

Galakser, stjerner, planeter, verden.
Rund og stor.
Kanskje jeg en dag vil fortelle med store øyne:
jeg var der.
Jeg var én av dem.

Menneskene. 

Vi sov i senger, dro på jobb og løp på tredemøller.
Vi badet i brusende hav, drakk kaffe og spiste rundstykker.
Vi hadde lengsler og drømmer.
Håp.

Sammen. I flokk.

Vi hadde venner.
Noen vi fortalte våre innerste tanker til,  andre vi ville imponere.
Vi var redde for å havne utenfor.
Det hindret oss i å velge med hjertet.
Hva ville de si?

Venner. Kollegaer. Ukjente. Bekjente. Familie.
Nokså like.

Hender. Alle new

Samtidig helt unike.

Først krabbet vi, så lærte vi å gå.
Vi ventet på tur, og lærte å si vær så god, tusen takk og vær så snill.

Vi hadde egne tanker. Bankende hjerter.
Egen gråt. Egen latter.

Jeg matet en ku med langt gress og ble slikket på hånden. Jeg lo.
Jeg barberte beina. Lærte at det ikke skulle være hår på dem. Det vokste ut igjen.

Jeg holdt mye inne, var vanskelig å bli kjent med.

hånd alene

Én holdt lenge rundt meg og sa at håret mitt luktet godt.
Han spurte meg om vi skulle dele livet.

Jeg svarte: -Gjerne!

hender to hjerte

Verden rommet mye.

Mennesker.
Folkeslag.
Personer.

Trygge steder.
Enkle gleder.

Feriedestinasjoner.

Togstasjoner.
Matrasjoner.
Vonde situasjoner.

Vi ble redd hverandre.

hender to ikke som oss

Vi var harde og stolte, og stod opp mot hverandre.
Hvem kan vi klandre?
Alltid de andre.

Vi hadde våpen og voktet landegrenser.
Satte hardt mot mykt,
og knuste mammahjerter.

Vi ventet på at FN, staten og kommunen skulle gripe inn.

___

Det hendte at vi våknet.
Våget å se hverandre i ansiktet.

Vi så at vi var like.

Tenkte: Vi er hverandres felles ansvar.

hender foldede png

Én. Alle. Sammen

Holder hender pesh oh jeg

– Aw

En god følelse å bli værende i

Noen dager er jeg flink til å se noe positivt i det negative som inntreffer.

loving what is

Ironisk nok er jeg like rask med å finne noe negativt i det positive.  Jeg kan gjøre alt riktig på jobben uten å ofre det en tanke. Gjør jeg derimot en liten feil eller yter litt dårligere enn vanlig, blir dette fort ukas event og grunnlaget for vurdering av min egnethet som sykepleier. Den fæle følelsen har lett for å bli værende i kroppen.

Synger jeg en sang som varer i fire minutter, og er uheldig med én tone, glemmer jeg fort alle tonene jeg faktisk sang fint.

så fælt jeg synger

Jeg tror de fleste får flere gode bemerkninger enn dårlige. Likevel har vi en tendens til å ikke ta dem til oss på samme måte. Vi tror ikke helt på dem.

SÅ HYGGEIG Å SE DEG

Det er ikke hver dag det skjer noe eksepsjonelt positivt. Livet har hav av dager som er sånn akkurat passe.  Derfor må det være utrolig dumt å avfeie komplimenter, egne hverdagsprestasjoner eller gode sannheter.

Tenk om vi lot de gode sannhetene synke inn. Lot opplevelsen vare lenge.

Tenk om det var glade tanker som holdt oss våkne om nettene. Sånn er det for meg akkurat nå.

jeg er forlova

-Aw