Ensomhetens ubehag viser oss hvor langt unna vi er en venn, en god jobb eller en etterlengtet kjærlighet. Og hvor sterkt vi ønsker det. Ensomhet kan være som et fengsel. Et sted hvor vi ser ut på et liv vi selv ikke er en del av.

Den er en smerte i kroppen. Men fullt bebodd ensomhet kan også presse fram en stemme som tar mot til seg og roper på noe større, noe ukjent – eller kjent – som vi gjerne skulle kalt vårt eget.

***

Det er kanskje å ta det langt å kalle ensomhet et privilegium. Men blir ropene besvart, finnes det en beskyttelse i den. Som tyngdekraften trekker den oss hjem, og tvinger hendene våre til å søke samvær. Tilhørighet.

Å føle seg alene er å møte sannheten ved vår tilværelse. Ingen har gjort dette før. Vært deg. Ingen har nøyaktig den sammensetningen av familie og venner som du har. Ingen har dine drømmer og minner. Ditt håp. Dine bekymringer og lettelser. Ditt knuste hjerte.

Vår alenehet hindrer oss ikke i ha nære samtaler, gi klemmer eller løfter. Vi kan søke å bli forstått. Vi kan smi livene våre sammen og ta del i fellesskapet. Det er vakkert.

Mennesker er skapt for tilhørighet. Følelsen av ensomhet er fellesskapets rop. Til deg. Alene kan du føle deg ensom, nettopp fordi du allerede hører til.

– AR