Det finnes fortellinger i de minste ting. Jeg har funnet en i hendene mine: 

Hva betyr livet mitt?

Galakser, stjerner, planeter, verden.
Rund og stor.
Kanskje jeg en dag vil fortelle med store øyne:
jeg var der.
Jeg var én av dem.

Menneskene. 

Vi sov i senger, dro på jobb og løp på tredemøller.
Vi badet i brusende hav, drakk kaffe og spiste rundstykker.
Vi hadde lengsler og drømmer.
Håp.

Sammen. I flokk.

Vi hadde venner.
Noen vi fortalte våre innerste tanker til,  andre vi ville imponere.
Vi var redde for å havne utenfor.
Det hindret oss i å velge med hjertet.
Hva ville de si?

Venner. Kollegaer. Ukjente. Bekjente. Familie.
Nokså like.

Samtidig helt unike.

Først krabbet vi, så lærte vi å gå.
Vi ventet på tur, og lærte å si vær så god, tusen takk og vær så snill.

Vi hadde egne tanker. Bankende hjerter.
Egen gråt. Egen latter.

Jeg matet en ku med langt gress og ble slikket på hånden. Jeg lo.
Jeg barberte beina. Lærte at det ikke skulle være hår på dem. Det vokste ut igjen.

Jeg holdt mye inne, var vanskelig å bli kjent med.

Én holdt lenge rundt meg og sa at håret mitt luktet godt.
Han spurte meg om vi skulle dele livet.

Jeg svarte: -Gjerne!

Verden rommet mye.

Mennesker.
Folkeslag.
Personer.

Trygge steder.
Enkle gleder.

Feriedestinasjoner.

Togstasjoner.
Matrasjoner.
Vonde situasjoner.

Vi ble redd hverandre.

Vi var harde og stolte, og stod opp mot hverandre.
Hvem kan vi klandre?
Alltid de andre.

Vi hadde våpen og voktet landegrenser.
Satte hardt mot mykt,
og knuste mammahjerter.

Vi ventet på at FN, staten og kommunen skulle gripe inn.

___

Det hendte at vi våknet.
Våget å se hverandre i ansiktet.

Vi så at vi var like.

Tenkte: Vi er hverandres felles ansvar.

Én. Alle. Sammen

– Aw