Meg i trafikken

Jeg er en forsiktig billist. Jeg er ikke den som lar meg hisse opp av at bilen foran meg kjører sakte. Det hender til og med at jeg blir glad om det er kø på vei hjem fra jobb. Tiden i bilen blir litt som en daglig telttur uten internett og mobil, og uten kontakt med annet enn det man ser og hører der man er. Om P2 sender en spennende utgave av Salongen, hender det at jeg kjører en liten rundtur, for å høre programmet ferdig.

Jeg har aldri forstått meg på de som tuter og blir kjempestressa i rushtrafikk. Om man står fast, står man fast, uansett om man legger seg på hornet eller ei. Det er bare å gi slipp.

For min del blir bilkjøring stressende først når jeg har andre som sitter på. Jeg får hjerneteppe vedrørende vikeplikt og forkjørsrett. Kjøreturen blir fort litt oppstykket når man stopper for bilene fra venstre også, bare for å være sikker. Når jeg henter Pesh, skifter jeg alltid plass til passasjersetet før han setter seg i bilen.

Etter å ha rygget inn i en bil en gang, har jeg fått helt skrekken for å parkere. Jeg nekter å lukeparkere. Hvis jeg skal et sted i byen, ender jeg ofte med å gå like langt som jeg kjører, for å få den parkeringsplassen jeg helst vil ha.

Jeg blir mer stresset av det som foregår inne i bilen, enn i trafikken. Om jeg for eksempel sitter på noen som «glemmer» å gire opp, eller lar være å gjøre det fordi det kommer en sving om 1 km, klarer jeg ikke holde en normal samtale.

Jeg kommer gjerne med forslag til hvilket gir jeg synes de skal velge.

Kjør pent! Gir opp!

Hendene på ryggen

Å mestre aktivitetene i dagliglivet er viktig for både fysisk og psykisk helse. For ung og gammel. Som sykepleier på et korttidssenter, er det viktig at jeg forsøker å ivareta pasientens egne ressurser, og lar de utføre handlingene selvstendig, så langt det lar seg gjøre.

Jeg skal «jobbe med hendene på ryggen», som det så fint kalles, og legge til rette for pasientens egenomsorg. De skal rustes til å greie seg best mulig hjemme. Dette høres vel og bra ut. I praksis hadde det vært mye lettere å bare gjøre handlingene for pasienten.

Et morgenstell kan se ut på to forskjellige måter.

Slik:

Eller slik:

For en som kan leve på te og komplimenter, er det ikke lett å holde hendene på ryggen.

Men jeg gjør det, altså!

Det er vanskelig å ikke gripe inn. Å la dem gjøre det meste selv, innebærer at ting ikke blir helt som jeg skulle ønske.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det enda verre å holde fingrene fra fatet … Selv om Pesh har vært selvhjulpen dobbelt så lenge som meg.

Jeg har skjønt at jeg er en plage å lage mat sammen med.

Jeg henger meg opp i detaljer og klarer ikke la være å kommentere.

Uviktige ting blir viktige for meg.

Jeg ender jo alltid opp med å spise dobbelt så mye som jeg hadde trodd på forhånd, uansett.

– Hendene på ryggen! Jeg jobber med saken, Pesh!

Scarlett på TV

Det er ingen hemmelighet at når man først har fått tak i begjærets objekt, mister det ofte sin sødme. De stilige pumpsene som står utstilt i butikkvinduet og stråler og bærer bud om lekre legger og skjønnhet, er bare sko så snart de er på plass i skapet. Dette stresser meg litt. Ikke fordi jeg frykter mitt eget jag etter nytt og bedre, men fordi jeg er redd for å gå fra å være stilige pumps til vanlige hverdagssko i øynene til han som betyr mest for meg.

En rolig kjærestekveld med god mat og film blir ikke alltid avslappende. Per André skal ha flaks om jeg tolker han i hans favør.

Jeg prøver å være kul og holder som regel det jeg tenker for meg selv. Hvem innrømmer vel at de har sånne tanker?

Han er snill og konfronterer meg ikke med at vi kun ser filmer der den kvinnelige hovedrollen er under middels pen når jeg får velge. Da de fleste i filmbransjen er relativt vakre, blir det til at vi ser mye rart.

– Aw

Jeg har forlatt redet

Nå har jeg tatt et steg i voksenretningen. Sent, men godt, har jeg flyttet til en liten leilighet for meg selv. Det er en underdrivelse å si at det er deilig.

kutte navelstrengen

– Men jeg har visst mye å lære.

Her om dagen så jeg at en venn av meg la ut et bilde av en tom dorull på Instagram, med teksten «gleden av å bo med andre». Jeg måtte smile litt av det, fordi jeg nettopp hadde vært i samme situasjon. Skulle jeg lagt ut det bildet måtte teksten vært: «Gleden ved å bo alene».

Jeg er heldigvis løsningsorientert:

ikke mer dopapir 900

Jeg er litt distré. En ny ting jeg har begynt med, er å lufttørke etter dusjen.

Det desidert verste med å bo alene, er at det ikke kommer noen etter meg og sjekker om ledninger er dratt ut, stekeovnen er slått av, døra er låst og at kaffetrakteren ikke står på. For et vanlig menneske tar det sikkert 20 sekunder å låse leiligheten og gå ut på gata. For meg er dette et evighetsprosjekt. Selv om jeg går sjekkrunden 10 ganger, streifer moccamasteren tankene mine plagsomt mye gjennom dagen.

Med kaffetrakteren i tankene, blir det litt vanskelig å konsentrere seg.

Det er visst et vanlig fenomen.

Problemet mitt, er imidlertid at tvilen er helt på sin plass.

«Forskning» viser at kaffetaktere må stå på mer enn tolv timer for å ta fyr (om det er en liten kaffeskvett igjen i kolben).

-Aw

Å melde seg inn

Å sitte i ro og fred med tegnesaker, en bok og musikk, og bare la den ene tanken ta den andre, er noe jeg alltid har satt høyt. Til tider litt for høyt. Jeg håper ikke Per André har satt opp kameraer i leiligheten sin uten å gi meg beskjed.

Noen ganger kan tanker som: «dette er ikke valgt alenetid» ødelegge hele moroa. Jeg får for meg at jeg ville kost meg mer om jeg hadde takket nei til et godt alternativ og valgt en kveld for meg selv. Plutselig kan det beste jeg vet oppleves trist. Særlig om bildene andre legger ut ser mer spennende ut enn det jeg holder på med.

Verden er full av savnede og savnende mennesker. Hvis noen hadde spurt, hadde jeg svart at det tristeste jeg kan tenke meg, er alle de som var alene da det virkelig gjaldt … eller de som ikke vet hvem de skal ringe, når de trenger å høre sin egen stemme.

Jeg lider ikke av kronisk ensomhet. Sånn er jeg heldig. Jeg har alltid noen ringe. Men sinnet er en merkelig innretning. Virkeligheten kan fort bli forvrengt, selv i det friskeste hodet. Hva er vel ensomhet uten skam? Det er fælt å ikke bli regnet med. En følelse jeg tror alle smaker på fra tid til annen.

Det var en 17.mai jeg satt alene, bare fordi jeg ikke var blitt invitert noe sted. Selv om jeg visste at telefonen min fungerte like godt begge veier.

Jeg trener på å melde meg «inn» på eget initiativ. Tenker at det ville vært trist om verden gikk glipp av min sjarm, bare fordi den glemte å invitere meg ut. -Og ikke bare min sjarm, men også min evne til å være dramatisk og spinne historier:

– AW

Hverdagsvalgene

Vi velger fra øverste hylle.

Alle valgmulighetene gjør det vanskelig å bestemme seg. Selv de minste hverdagsbelutningene åpner for lange diskusjoner.

Friheten vår får de merkeligste ting til å bli viktige. Jeg får for meg at det er i klesbutikken personligheten min etableres.

Hvorfor så travel?

Vi må stadig høre folk fortelle hvor travelt de har det. Det er som regel det vi svarer når noen spør oss hvordan det går. «Travelt», «mye som skjer». Ofte sier vi det som en klage, men med en undertone av tilfredshet. Det høres jo fint ut. Livet må jo være meningsfullt, når det er så proppet med ambisiøse aktiviteter?

Det er de kveldene uten planer, jeg alltid ser mest fram imot. Hvorfor planlegger jeg ikke bare flere av dem? Det er rart.

Det at den tiden vi velger å ha helt fri, er så liten, gjør at vi kommer til skade i å behandle hverandre som menyen på en restaurant. Vi blir kresne og velger det som virker mest forlokkende.

Det kan se slik ut:

***

English please?

Pesh og jeg har havnet i London for en dag. Nattens hotell var hipt nok, men speil i dusjen? Det er ikke greit. Kommer tilbake til det kjenner jeg.

Andre utfordringer jeg møter på turen, er at ingen snakker norsk.

Jeg er veldig glad i engelsk og bruker det daglig. Jeg bruker det for eksempel i bilen. Da holder jeg små oppmuntrende samtalermed meg selv og synes både det jeg sier og måten ordene klinger er med på å gjøre dagen litt finere.

Men engelsk kan føles forferdelig også. Jeg og engelsk har det best alene. Med en gang det kommer andre mennesker og blander seg inn i samtalen vår, skjer det noe med musklene i tungen min. Den blir slapp og glemmer alt den egentlig kan. Det gjør meg til en liten og rar person. Det er sikkert frustrerende for f.eks Pesh. Ikke nok med at jeg faktisk er 10 år yngre enn han, men når han skal introdusere meg for sine utenlandske venner, fremstår jeg enten totalt uinteressert eller bare som veldig merkelig.

Det er litt frustrerende for meg også.

…Men jeg er litt søt også.

Andrea blogger

Stikkord: mine issues