Vi ble unnfanget,
vi ble født,
vi ankom.

Sårbare og hjelpeløse i tynn hud fikk vi klær, en seng og et navn.

 

Som liten elsket jeg å bade. Særlig om det blåste slik at bølgende ble store og mektige.
Jeg fant ut at om jeg prøvde å stå støtt i møte med en bølge, ville den, om den var stor nok, velte meg overende med stor kraft. Men om jeg turte å stole på at vannet ville bære meg, var det få ting som gav meg større lykke enn å være vektløs og svevende i havet.

 

Senere forsto jeg at det samme er sant for livet. Om man møter forandringer med knyttede never og sammenbitte tenner, vil bølgen dra deg under langs den skarpe sanden, og skade og skremme deg. Ikke at livet mister sine spisse kanter bare man slapper av. Vi er jo i oss selv noe helt konkret livet kan løpe mot og gni seg inntil.

 

Å stå imot bølgene som kommer mot oss, er litt som å fornekte vår sårbarhet. Vi takker nei til gleden, sorgen, eller hjelpen som muligens ville kommet med den. Å løpe fra sårbarhet er å prøve å bli noe annet enn vi er og på den måten skape avstand  til både andre og oss selv.

Det gjør gjerne ting vondt verre.

Vi er jo alle mennesker og vi har alle tynn hud.

Vi håper at sorg og tap er noe vi kan unngå, eller kanskje beskytte oss mot. Men sorg er det uunngåelige utfallet av å gi slipp på noe vi gjerne skulle beholde.

Et mål for modenhet er i hvor stor grad vi forstår at vi beveger oss gjennom livet på kun et blunk, og at vi ikke er privilegerte med øyne som ser, ører som hører og stemmer som snakker og armer som kan holde rundt en annen, særlig lenge.

Dessuten ser man hva som står fast, når stormen har rast fra seg.

 

Å elske er kanskje definisjonen på å være sårbar. Elsker man noen, vil man på ett eller annet tidspunkt få en bit av hjertet knust. Den eneste måten å holde hjertet intakt på er å ikke gi det til noen. Ikke en gang et dyr. Pakke det omhyggelig inn i jobb, hobbyer,  luksus. Å unngå all kontakt med alle. Bli hard og urørlig.

Men sitter man ikke da igjen med akkurat det man fryktet?

 

Jeg tror sårbarhet er vår villighet til å møte opp, komme fram og bli sett som de vi er, helt uten noen garanti for utfallet. Og jeg tror ikke man kan velge bort noe uten å samtidig velge bort noe annet.

Det er gjennom sorg vi vokser, selv om vi gjerne bruker ordet for å beskrive noe som ikke gikk som det skulle. Ensidig kjærlighet, en knust drøm, de som måtte ta farvel med med et barn, før de fikk møtt det.

 

Tross harde møter med livet kan vi forbli pustende og la oss berøre. Verden er levende, blinkende og skinnende. Den vinker til oss og byr oss opp til dans til en musikk den har spilt siden tidenes morgen. Men noen ganger må man legge øret helt inntil for å høre.

 

Slipp hendene ned, slapp av i beina, åpne opp hjertet, ta et dypt pust og flyt. La bølgen gjøre en jobb i deg.

❤ A

(Inspirert av Shauna Niequist)