Det store i det lille

For noen kan et enkelt «hvordan går det?» resultere i en ettermiddag i tankeland.

Det finnes folk som har alt og litt til, men som likevel venter på det spektakulære. Dagen den gode følelsen skal slå rot.

Sånn var jeg i hvert fall som liten.

Jeg er litt sånn fortsatt.

Noen av oss glemmer at det alltid kommer en hverdag etter enhver begivenhet.

Jeg har ofte tenkt:

jeg skulle ønske at jeg kunne stoppe livet, og spare de kommende dagene til jeg vet nøyaktig hva jeg skal bruke dem til og hvordan jeg skal være.

…

Det jeg sakte skjønner, er at de små øyeblikkene egentlig er de største. Og at man i noens øyne alltid er akkurat slik man bør være.

Tryggheten man søker kommer ikke plutselig og spektakulært, men fester seg en dag man ikke husker datoen på i ettertid.

-Aw.

Hendene på ryggen

Å mestre aktivitetene i dagliglivet er viktig for både fysisk og psykisk helse. For ung og gammel. Som sykepleier på et korttidssenter, er det viktig at jeg forsøker å ivareta pasientens egne ressurser, og lar de utføre handlingene selvstendig, så langt det lar seg gjøre.

Jeg skal «jobbe med hendene på ryggen», som det så fint kalles, og legge til rette for pasientens egenomsorg. De skal rustes til å greie seg best mulig hjemme. Dette høres vel og bra ut. I praksis hadde det vært mye lettere å bare gjøre handlingene for pasienten.

Et morgenstell kan se ut på to forskjellige måter.

Slik:

Eller slik:

For en som kan leve på te og komplimenter, er det ikke lett å holde hendene på ryggen.

Men jeg gjør det, altså!

Det er vanskelig å ikke gripe inn. Å la dem gjøre det meste selv, innebærer at ting ikke blir helt som jeg skulle ønske.

Når jeg kommer hjem fra jobb, er det enda verre å holde fingrene fra fatet … Selv om Pesh har vært selvhjulpen dobbelt så lenge som meg.

Jeg har skjønt at jeg er en plage å lage mat sammen med.

Jeg henger meg opp i detaljer og klarer ikke la være å kommentere.

Uviktige ting blir viktige for meg.

Jeg ender jo alltid opp med å spise dobbelt så mye som jeg hadde trodd på forhånd, uansett.

– Hendene på ryggen! Jeg jobber med saken, Pesh!

Shed a little light

Denne uken har jeg vært med på «godhetsuka» her i Fredrikstad. I grove trekk gikk det ut på at en gjeng samlet seg på kveldene og gjorde frivillighet, i form av praktisk bistand. Hus har blitt malt, vegger har blitt kledd, hager har blitt stelt og folk som trengte hjelp, har fått hjelp.

Mitt mest irriterende «typisk meg» må være at jeg aldri vil det jeg har planlagt. Selv om det er jeg som i glede har lagt planen, har jeg ofte mistet lysten når den aktuelle dagen kommer. Så da Pesh og jeg skulle dra for å jobbe frivillig, føltes det ikke helt frivillig likevel:

En av mine gode sider er imidlertid at jeg fort glemmer sånne tanker. Med én gang jeg er framme trives jeg godt i alskens arbeidstillinger, så lenge jeg er i godt selskap.

Selv om det i utgangspunktet var «praktisk bistand» vi skulle yte, tror jeg det viktigste for dama vi var hos, var å servere vafler og kaffe. Noe jeg finner både fint og fælt på en gang. Fint fordi jeg elsker kaffe og liker å slå av en prat med eldre mennesker, men trist fordi hun åpenbart ikke har nok mennesker rundt seg.

Drømmen hennes var å bli gammel sammen med mannen sin. De hadde lagt så mange planer, de skulle reise og endelig få pusse opp stuen, få inn nye vinduer, større, gjøre rommet lysere, skifte gardiner. De måtte jo ha vært der i tyve år snart. Men så ble han syk, og sluttet helt å puste. Han døde rett før han skulle bli pensjonist og endelig få mer tid til henne og det huslige stellet.

Jeg tenker at jeg vil holde meg til 80% jobb, smøre matpakke, ta med Peshen og en god bok til et stille vann så ofte jeg kan. Livet har mange dager, men å utsette de gode, kan være dumt.

Om alle ensomme eldre gikk ut på gaten og holdt hverandre i hendene, tror jeg de ville rukket flere runder rundt kolden. Jeg merker det i jobben på sykehjemmet; «velsignelsen» det er for noen å bli lagt inn. Mennesker, det var det visst lenge siden de så noen til. Praten er viktigere for dem, enn at sårene de har på de utslitte beina blir skiftet til riktig tid, synes de. Det er rart å sende hjem slike pasienter. Tilbake til livet bak vinduet.

Neste gang Pesh foreslår at vi skal trå til og hjelpe noen, vil nok ja-et komme mer spontant.

#godhet2015

Å melde seg inn

Å sitte i ro og fred med tegnesaker, en bok og musikk, og bare la den ene tanken ta den andre, er noe jeg alltid har satt høyt. Til tider litt for høyt. Jeg håper ikke Per André har satt opp kameraer i leiligheten sin uten å gi meg beskjed.

Noen ganger kan tanker som: «dette er ikke valgt alenetid» ødelegge hele moroa. Jeg får for meg at jeg ville kost meg mer om jeg hadde takket nei til et godt alternativ og valgt en kveld for meg selv. Plutselig kan det beste jeg vet oppleves trist. Særlig om bildene andre legger ut ser mer spennende ut enn det jeg holder på med.

Verden er full av savnede og savnende mennesker. Hvis noen hadde spurt, hadde jeg svart at det tristeste jeg kan tenke meg, er alle de som var alene da det virkelig gjaldt … eller de som ikke vet hvem de skal ringe, når de trenger å høre sin egen stemme.

Jeg lider ikke av kronisk ensomhet. Sånn er jeg heldig. Jeg har alltid noen ringe. Men sinnet er en merkelig innretning. Virkeligheten kan fort bli forvrengt, selv i det friskeste hodet. Hva er vel ensomhet uten skam? Det er fælt å ikke bli regnet med. En følelse jeg tror alle smaker på fra tid til annen.

Det var en 17.mai jeg satt alene, bare fordi jeg ikke var blitt invitert noe sted. Selv om jeg visste at telefonen min fungerte like godt begge veier.

Jeg trener på å melde meg «inn» på eget initiativ. Tenker at det ville vært trist om verden gikk glipp av min sjarm, bare fordi den glemte å invitere meg ut. -Og ikke bare min sjarm, men også min evne til å være dramatisk og spinne historier:

– AW

Hverdagsvalgene

Vi velger fra øverste hylle.

Alle valgmulighetene gjør det vanskelig å bestemme seg. Selv de minste hverdagsbelutningene åpner for lange diskusjoner.

Friheten vår får de merkeligste ting til å bli viktige. Jeg får for meg at det er i klesbutikken personligheten min etableres.

Hvorfor så travel?

Vi må stadig høre folk fortelle hvor travelt de har det. Det er som regel det vi svarer når noen spør oss hvordan det går. «Travelt», «mye som skjer». Ofte sier vi det som en klage, men med en undertone av tilfredshet. Det høres jo fint ut. Livet må jo være meningsfullt, når det er så proppet med ambisiøse aktiviteter?

Det er de kveldene uten planer, jeg alltid ser mest fram imot. Hvorfor planlegger jeg ikke bare flere av dem? Det er rart.

Det at den tiden vi velger å ha helt fri, er så liten, gjør at vi kommer til skade i å behandle hverandre som menyen på en restaurant. Vi blir kresne og velger det som virker mest forlokkende.

Det kan se slik ut: