Vi bor på en planet!

Dagen starter.
Sola står opp.
Jeg er et menneske og det er på jorden jeg befinner meg.
Det later til å bli en fin dag. Ikke en sky på himmelen ennå.

Morgensol-2

Som barn pleiede jeg å se for meg at Gud startet dagen manuelt.
At han fikk solen til å løfte seg over byen,
fuglene til å synge,
togene til å tøffe,
og kaffen til å koke,
ved å trå iherdig på noen pedaler festet til et tannhjul som styrte alt.

Gud starter dagen

Jeg har sluttet å tenke at det er nøyaktig slik,
men jeg liker tanken på at det ligger en slags glede og vilje bak alle dagene som kommer etter hverandre i tur og orden.
Hvis man stopper opp og tenker over det, er det ganske mye som er rart.
For eksempel:
at vi bor på en planet.

Jeg er et romvesen

Vi har bare havnet her,
uten noen forklaring på hva vi skal,
uten noen garanti for noe som helst.
Vi aner ikke hva som skjer, egentlig.
Det er så åpent.
Vi vet ikke hvor vi skal bevege oss, eller om vi skal bevege oss.
Vi må bare stole på de menneskene som var her før oss.

Det er litt som å komme for sent til en fest hvor de leker en komplisert lek,
og prøve å finne ut hva som er greia.
Noen får hjelp,
andre må bare late som de har svarene selv.
Det er ikke rart vi gjør mye for å passe inn.
Hvem vet egentlig hva leken går ut på?
Hvem lagde reglene?

UKJENT LEK

Vi bor på en planet.
Et hjem for milliarder av arter, inkludert oss mennesker.
Noen av menneskene føler jeg meg sterkt knyttet til og hadde ikke klart meg uten.
De består av ca 70% vann, men rommer også erfaringer, forventninger og håp de gjerne deler med meg.

72 prosent vann

Jeg tror vi holder i for mange ting, spenner for mange muskler.
Prøver å forstå ting hjernen vår ikke kan romme.
Vi holder følelser inne og strever etter selvbeherskelse.
Vi klamrer oss til de svarene vi tror vi har funnet, der vi med høye øyenbryn og åpent hjerte burde levd side om side med spørsmålene.

Vi bor på en planet!
Å prøve å få kontroll over oss selv, andre og tilværelsen er vel egentlig nytteløst.

Plandeter

Dette vet jeg:
Når noen smiler til meg, føler jeg raskt et smil danne seg i fjeset mitt.
Jeg vet at kaffe gjør meg godt. Å gjøre andre glad gleder meg aller mest.
Å bære nag er slitsomt.
Å kjenne medfølelse er lett, om jeg står med armene ned uten å beskytte noe.

Dagen begynner.
Alt ruller og går uten min innsats .
Vi bor på en planet!

Vet du, jeg begynner å føle meg hjemme!

Ligge i gresset

-A

Takknemlig

Takknemlighet er en spontan respons på de gode øyeblikkene.
Det er noe vi føler i kroppens kjerne, lenge før vi lærer å uttale «tusen takk».

Takknemlighet er et verktøy for hjertet.
Det er et lys man kan ta med seg. Fra de gode stedene i livet til de mørke.

takknemlighet.p

Takknemlighet kommer når man forstår at mange millioner ting samarbeider, passer sammen og er til for at vi skal kunne fylle lungene med luft.

Takknemlighet oppstår når vi ser at vi er en del av noe stort. Vi hører til.

system

Takknemligheten vokser i møte med ærlige fjes og stemmer.
I både latter og gråt.

Jeg tenker: vi er heldige som lever.

Bare tenk på en skje med deilig iskrem,
en passende vin,
et mettende måneskinn,
synet av havet,
en forfriskende dusj,
en god berøring,
en oppredd seng med en teddybjørn,
eller et menneske du kan sovne med.

teddy

Tenk på den gangen du var på et vakkert sted,
med vakkert lys, i vakkert vær, og det virket som at all verdens godhet samlet seg rundt akkurat deg.

lukte på blomster

Å ta innover seg alt det fargerike som kan fylle øynene,
å se inn i et blikk som elsker deg like høyt tilbake.
Man må klype seg i armen.

Noen kvelder finner man seg selv omgitt av venner som heier på en
og vil en uendelig godt.
Så heldig man kan være!

venner,bryllup

Takknemlig.

-A

Én, alle, oss, dem.

Det finnes fortellinger i de minste ting. Jeg har funnet en i hendene mine:

Hva betyr livet mitt?

Galakser, stjerner, planeter, verden.
Rund og stor.
Kanskje jeg en dag vil fortelle med store øyne:
jeg var der.
Jeg var én av dem.

Menneskene.

Vi sov i senger, dro på jobb og løp på tredemøller.
Vi badet i brusende hav, drakk kaffe og spiste rundstykker.
Vi hadde lengsler og drømmer.
Håp.

Sammen. I flokk.

Vi hadde venner.
Noen vi fortalte våre innerste tanker til, andre vi ville imponere.
Vi var redde for å havne utenfor.
Det hindret oss i å velge med hjertet.
Hva ville de si?

Venner. Kollegaer. Ukjente. Bekjente. Familie.
Nokså like.

Samtidig helt unike.

Først krabbet vi, så lærte vi å gå.
Vi ventet på tur, og lærte å si vær så god, tusen takk og vær så snill.

Vi hadde egne tanker. Bankende hjerter.
Egen gråt. Egen latter.

Jeg matet en ku med langt gress og ble slikket på hånden. Jeg lo.
Jeg barberte beina. Lærte at det ikke skulle være hår på dem. Det vokste ut igjen.

Jeg holdt mye inne, var vanskelig å bli kjent med.

Én holdt lenge rundt meg og sa at håret mitt luktet godt.
Han spurte meg om vi skulle dele livet.

Jeg svarte: -Gjerne!

Verden rommet mye.

Mennesker.
Folkeslag.
Personer.

Trygge steder.
Enkle gleder.

Feriedestinasjoner.

Togstasjoner.
Matrasjoner.
Vonde situasjoner.

Vi ble redd hverandre.

Vi var harde og stolte, og stod opp mot hverandre.
Hvem kan vi klandre?
Alltid de andre.

Vi hadde våpen og voktet landegrenser.
Satte hardt mot mykt,
og knuste mammahjerter.

Vi ventet på at FN, staten og kommunen skulle gripe inn.

___

Det hendte at vi våknet.
Våget å se hverandre i ansiktet.

Vi så at vi var like.

Tenkte: Vi er hverandres felles ansvar.

Én. Alle. Sammen

– Aw

Money, money, money!

Alt jeg eier har jeg fått. Nei, ikke i presang, pakket inn med silkepapir. Men enda bedre: Jeg er født i et land og i en familie hvor alt har ligget til rette for utdanning, jobb, egen familie og tid til å dyrke egne interesser.

Jeg jobber 80%, fordi jeg liker å ha tid til hobbyene mine, og for å ha overskudd til å treffe venner en gang i mellom. Luksus!

Hver tredje uke setter jeg på løsvipper. Det koster meg ca 500 kroner. Jeg er medlem på et treningsstudio som koster meg 350 kroner i måneden. Jeg elsker Acne- bukser og Ganni-kjoler, og klipper håret på Adam & Eva.

Men jeg har også et fadderbarn. Henne gir jeg 250 kroner hver måned … Så det går opp i opp.

Eller?

Jeg synes det er rart at jeg, en person jeg anser for å være nokså snill, kan bruke 200 kroner i måneden på tyggegummi. Hvorfor sender jeg ikke heller en SMS med teksten «NØDHJELP» til 2468, og gir 200 kroner til drikkevann for jordskjelvrammede i Nepal via Kirkens nødhjelp?

Kanskje jeg skal begynne?

Jeg vet også at i forbindelse med konflikten i Syria, har så mange som 12,2 millioner mennesker behov for nødhjelp.

Jeg har sett en bukse jeg ønsker meg til 1800 kroner. Jeg vurderer å kjøpe den som en sommergave til meg selv.

Det er ikke det at man skal ha dårlig samvittighet for at man har det så bra. Det er jo bare flott. Men det eierskapet man føler til pengene og tingene og tiden, skremmer meg litt. Det er jo egentlig helt sprøtt å bruke 1800 kr på en bukse, når jeg vet at 200 kroner kan gi et menneske sikker tilgang til rent vann og 600 kroner kan gi mat til en hel familie i en måned. 1150 kroner er nok til å bygge en latrine til 20 personer for å hindre spredning av sykdom og infeksjon i Syria.

Når jeg vet om behovene, og har mer penger enn jeg trenger, har jeg ikke et ansvar?

Dette høres fryktelig dømmende ut. Jeg synes det gjør fysisk vondt å ta dette innover meg. Veldig ofte fortrenger jeg denne virkeligheten. Finner på alt mulig for å glemme at det er sånn det faktisk er. «Min hjelp er jo bare en dråpe i havet», kan jeg tenke.

Det hender jeg får god «hjelp»:

«En dråpe» kan være helt avgjørende for enkelte.

Jeg gir penger til tiggere i ny og ne. Ikke hver gang jeg går forbi en; jeg bor tross alt i gågata. Når sant skal sies, hender det jeg går en annen vei, for å slippe å si nei. Det gjør jo så voldsomt vondt i hjertet mitt.

Jeg har et ambivalent forhold til både det å gi og det å ikke gi. Det er så mange som mener at det er feil å gi til for eksempel rumenere, at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Men et kjøp av Gatemagasinet er aldri feil. Selv om det kanskje hjelper meg mer enn den jeg kjøper det av.