Money, money, money!

Alt jeg eier har jeg fått. Nei, ikke i presang, pakket inn med silkepapir. Men enda bedre: Jeg er født i et land og i en familie hvor alt har ligget til rette for utdanning, jobb, egen familie og tid til å dyrke egne interesser.

puter under armene

Jeg jobber 80%, fordi jeg liker å ha tid til hobbyene mine, og for å ha overskudd til å treffe venner en gang i mellom. Luksus!

Hver tredje uke setter jeg på løsvipper. Det koster meg ca 500 kroner. Jeg er medlem på et treningsstudio som koster meg 350 kroner i måneden. Jeg elsker Acne- bukser og Ganni-kjoler, og klipper håret på Adam & Eva.

Men jeg har også et fadderbarn. Henne gir jeg 250 kroner hver måned … Så det går opp i opp.

Eller?

røde kors på gata

Jeg synes det er rart at jeg, en person jeg anser for å være nokså snill, kan bruke 200 kroner i måneden på tyggegummi. Hvorfor sender jeg ikke heller en SMS med teksten «NØDHJELP» til 2468, og gir 200 kroner til drikkevann for jordskjelvrammede i Nepal via Kirkens nødhjelp?

Kanskje jeg skal begynne?

Jeg vet også at i forbindelse med konflikten i Syria, har så mange som 12,2 millioner mennesker behov for nødhjelp.

Jeg har sett en bukse jeg ønsker meg til 1800 kroner.  Jeg vurderer å kjøpe den som en sommergave til meg selv.

Det er ikke det at man skal ha dårlig samvittighet for at man har det så bra. Det er jo bare flott. Men det eierskapet man føler til pengene og tingene og tiden, skremmer meg litt. Det er jo egentlig helt sprøtt å bruke 1800 kr på en bukse, når jeg vet at 200 kroner kan gi et menneske sikker tilgang til rent vann og 600 kroner kan gi mat til en hel familie i en måned. 1150 kroner er nok til å bygge en latrine til 20 personer for å hindre spredning av sykdom og infeksjon i Syria.

Når jeg vet om behovene, og har mer penger enn jeg trenger, har jeg ikke et ansvar?

Dette høres fryktelig dømmende ut. Jeg synes det gjør fysisk vondt å ta dette innover meg. Veldig ofte fortrenger jeg denne virkeligheten. Finner på alt mulig for å glemme at det er sånn det faktisk er. «Min hjelp er jo bare en dråpe i havet», kan jeg tenke.

Det hender jeg får god «hjelp»:

penger til nepal

«En dråpe» kan være helt avgjørende for enkelte. 

Jeg gir penger til tiggere i ny og ne. Ikke hver gang jeg går forbi en; jeg bor tross alt i gågata. Når sant skal sies, hender det jeg går en annen vei, for å slippe å si nei. Det gjør jo så voldsomt vondt i hjertet mitt.

Jeg har et ambivalent forhold til både det å gi og det å ikke gi. Det er så mange som mener at det er feil å gi til for eksempel rumenere, at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Men et kjøp av Gatemagasinet er aldri feil. Selv om det kanskje hjelper meg mer enn den jeg kjøper det av.

gi penger ti tigger

Det finnes dager hvor det er lett å skjønne hva som betyr noe.

TRENGER IKKE MER png

Så hvorfor handle ting man ikke trenger? Køben og gode venner er nok!

køben  PNG 2

Wooops! Jeg glemte meg bort!

– Hold meg våken!

Aw.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s