Money, money, money!

Alt jeg eier har jeg fått. Nei, ikke i presang, pakket inn med silkepapir. Men enda bedre: Jeg er født i et land og i en familie hvor alt har ligget til rette for utdanning, jobb, egen familie og tid til å dyrke egne interesser.

puter under armene

Jeg jobber 80%, fordi jeg liker å ha tid til hobbyene mine, og for å ha overskudd til å treffe venner en gang i mellom. Luksus!

Hver tredje uke setter jeg på løsvipper. Det koster meg ca 500 kroner. Jeg er medlem på et treningsstudio som koster meg 350 kroner i måneden. Jeg elsker Acne- bukser og Ganni-kjoler, og klipper håret på Adam & Eva.

Men jeg har også et fadderbarn. Henne gir jeg 250 kroner hver måned … Så det går opp i opp.

Eller?

røde kors på gata

Jeg synes det er rart at jeg, en person jeg anser for å være nokså snill, kan bruke 200 kroner i måneden på tyggegummi. Hvorfor sender jeg ikke heller en SMS med teksten «NØDHJELP» til 2468, og gir 200 kroner til drikkevann for jordskjelvrammede i Nepal via Kirkens nødhjelp?

Kanskje jeg skal begynne?

Jeg vet også at i forbindelse med konflikten i Syria, har så mange som 12,2 millioner mennesker behov for nødhjelp.

Jeg har sett en bukse jeg ønsker meg til 1800 kroner.  Jeg vurderer å kjøpe den som en sommergave til meg selv.

Det er ikke det at man skal ha dårlig samvittighet for at man har det så bra. Det er jo bare flott. Men det eierskapet man føler til pengene og tingene og tiden, skremmer meg litt. Det er jo egentlig helt sprøtt å bruke 1800 kr på en bukse, når jeg vet at 200 kroner kan gi et menneske sikker tilgang til rent vann og 600 kroner kan gi mat til en hel familie i en måned. 1150 kroner er nok til å bygge en latrine til 20 personer for å hindre spredning av sykdom og infeksjon i Syria.

Når jeg vet om behovene, og har mer penger enn jeg trenger, har jeg ikke et ansvar?

Dette høres fryktelig dømmende ut. Jeg synes det gjør fysisk vondt å ta dette innover meg. Veldig ofte fortrenger jeg denne virkeligheten. Finner på alt mulig for å glemme at det er sånn det faktisk er. «Min hjelp er jo bare en dråpe i havet», kan jeg tenke.

Det hender jeg får god «hjelp»:

penger til nepal

«En dråpe» kan være helt avgjørende for enkelte. 

Jeg gir penger til tiggere i ny og ne. Ikke hver gang jeg går forbi en; jeg bor tross alt i gågata. Når sant skal sies, hender det jeg går en annen vei, for å slippe å si nei. Det gjør jo så voldsomt vondt i hjertet mitt.

Jeg har et ambivalent forhold til både det å gi og det å ikke gi. Det er så mange som mener at det er feil å gi til for eksempel rumenere, at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Men et kjøp av Gatemagasinet er aldri feil. Selv om det kanskje hjelper meg mer enn den jeg kjøper det av.

gi penger ti tigger

Det finnes dager hvor det er lett å skjønne hva som betyr noe.

TRENGER IKKE MER png

Så hvorfor handle ting man ikke trenger? Køben og gode venner er nok!

køben  PNG 2

Wooops! Jeg glemte meg bort!

– Hold meg våken!

Aw.

English please?

Pesh og jeg har havnet i London for en dag. Nattens hotell var hipt nok, men speil i dusjen? Det er ikke greit. Kommer tilbake til det kjenner jeg.

Andre utfordringer jeg møter på turen, er at ingen snakker norsk.

Jeg er veldig glad i engelsk og bruker det daglig. Jeg bruker det for eksempel i bilen. Da holder jeg små oppmuntrende samtalermed meg selv og synes både det jeg sier og måten ordene klinger er med på å gjøre dagen litt finere.

Snakke engelsk i bilen

Men engelsk kan føles forferdelig også. Jeg og engelsk har det best alene. Med en gang det kommer andre mennesker og blander seg inn i samtalen vår, skjer det noe med musklene i tungen min. Den blir slapp og glemmer alt den egentlig kan. Det gjør meg til en liten og rar person. Det er sikkert frustrerende for f.eks Pesh. Ikke nok med at jeg faktisk er 10 år yngre enn han, men når han skal introdusere meg for sine utenlandske venner, fremstår jeg enten totalt uinteressert eller bare som veldig merkelig.

Det er litt frustrerende for meg også.

ting jeg er redd for engelsk

…Men jeg er litt søt også.

Madeira-livet

Det har seg slik at jeg er med Per André på jobb i Madeira. Altså; han jobber og jeg har fri. Det vil si at jeg har en del tid for meg selv. Da vi planla denne turen, så jeg for meg at jeg skulle jogge, gå lange turer i naturen og oppleve store ting på egenhånd på dagtid… og gå på date med Per André hver kveld.  Når sant skal sies, har jeg sittet stille foran mac-en mye av tiden hvor jeg ikke har vært på date. Tegnet, skrevet dagbok og lest.

Jeg har tenkt på dette med blogg en stund, at det hadde vært gøy å illustrere enkelthendelser i hverdagen, eller skrevet noe til tegningene jeg uansett tegner og legger ut,  så da prøver jeg det.

Per André har lært meg at jenter ikke er morsomme, så det skal jeg ikke prøve på.

Det er ikke alltid hverdagen er en fest heller.

Here we go:

Det er få ting her i verden jeg er mer svak for enn brød… og jeg liker godt konseptet «å spise». Etter en uke på ferie trodde jeg likevel i et kort øyeblikk at jeg hadde fått nok:

middag to

«Jeg er så lei av mat jeg, Pesh. Nå skal jeg i hvert fall ikke ha sånn hvitløksbrød ved siden av.»

Ca. fem minutter senere:

Middag 1