Én, alle, oss, dem.

Det finnes fortellinger i de minste ting. Jeg har funnet en i hendene mine:

Hva betyr livet mitt?

Galakser, stjerner, planeter, verden.
Rund og stor.
Kanskje jeg en dag vil fortelle med store øyne:
jeg var der.
Jeg var én av dem.

Menneskene.

Vi sov i senger, dro på jobb og løp på tredemøller.
Vi badet i brusende hav, drakk kaffe og spiste rundstykker.
Vi hadde lengsler og drømmer.
Håp.

Sammen. I flokk.

Vi hadde venner.
Noen vi fortalte våre innerste tanker til, andre vi ville imponere.
Vi var redde for å havne utenfor.
Det hindret oss i å velge med hjertet.
Hva ville de si?

Venner. Kollegaer. Ukjente. Bekjente. Familie.
Nokså like.

Samtidig helt unike.

Først krabbet vi, så lærte vi å gå.
Vi ventet på tur, og lærte å si vær så god, tusen takk og vær så snill.

Vi hadde egne tanker. Bankende hjerter.
Egen gråt. Egen latter.

Jeg matet en ku med langt gress og ble slikket på hånden. Jeg lo.
Jeg barberte beina. Lærte at det ikke skulle være hår på dem. Det vokste ut igjen.

Jeg holdt mye inne, var vanskelig å bli kjent med.

Én holdt lenge rundt meg og sa at håret mitt luktet godt.
Han spurte meg om vi skulle dele livet.

Jeg svarte: -Gjerne!

Verden rommet mye.

Mennesker.
Folkeslag.
Personer.

Trygge steder.
Enkle gleder.

Feriedestinasjoner.

Togstasjoner.
Matrasjoner.
Vonde situasjoner.

Vi ble redd hverandre.

Vi var harde og stolte, og stod opp mot hverandre.
Hvem kan vi klandre?
Alltid de andre.

Vi hadde våpen og voktet landegrenser.
Satte hardt mot mykt,
og knuste mammahjerter.

Vi ventet på at FN, staten og kommunen skulle gripe inn.

___

Det hendte at vi våknet.
Våget å se hverandre i ansiktet.

Vi så at vi var like.

Tenkte: Vi er hverandres felles ansvar.

Én. Alle. Sammen

– Aw

Money, money, money!

Alt jeg eier har jeg fått. Nei, ikke i presang, pakket inn med silkepapir. Men enda bedre: Jeg er født i et land og i en familie hvor alt har ligget til rette for utdanning, jobb, egen familie og tid til å dyrke egne interesser.

Jeg jobber 80%, fordi jeg liker å ha tid til hobbyene mine, og for å ha overskudd til å treffe venner en gang i mellom. Luksus!

Hver tredje uke setter jeg på løsvipper. Det koster meg ca 500 kroner. Jeg er medlem på et treningsstudio som koster meg 350 kroner i måneden. Jeg elsker Acne- bukser og Ganni-kjoler, og klipper håret på Adam & Eva.

Men jeg har også et fadderbarn. Henne gir jeg 250 kroner hver måned … Så det går opp i opp.

Eller?

Jeg synes det er rart at jeg, en person jeg anser for å være nokså snill, kan bruke 200 kroner i måneden på tyggegummi. Hvorfor sender jeg ikke heller en SMS med teksten «NØDHJELP» til 2468, og gir 200 kroner til drikkevann for jordskjelvrammede i Nepal via Kirkens nødhjelp?

Kanskje jeg skal begynne?

Jeg vet også at i forbindelse med konflikten i Syria, har så mange som 12,2 millioner mennesker behov for nødhjelp.

Jeg har sett en bukse jeg ønsker meg til 1800 kroner. Jeg vurderer å kjøpe den som en sommergave til meg selv.

Det er ikke det at man skal ha dårlig samvittighet for at man har det så bra. Det er jo bare flott. Men det eierskapet man føler til pengene og tingene og tiden, skremmer meg litt. Det er jo egentlig helt sprøtt å bruke 1800 kr på en bukse, når jeg vet at 200 kroner kan gi et menneske sikker tilgang til rent vann og 600 kroner kan gi mat til en hel familie i en måned. 1150 kroner er nok til å bygge en latrine til 20 personer for å hindre spredning av sykdom og infeksjon i Syria.

Når jeg vet om behovene, og har mer penger enn jeg trenger, har jeg ikke et ansvar?

Dette høres fryktelig dømmende ut. Jeg synes det gjør fysisk vondt å ta dette innover meg. Veldig ofte fortrenger jeg denne virkeligheten. Finner på alt mulig for å glemme at det er sånn det faktisk er. «Min hjelp er jo bare en dråpe i havet», kan jeg tenke.

Det hender jeg får god «hjelp»:

«En dråpe» kan være helt avgjørende for enkelte.

Jeg gir penger til tiggere i ny og ne. Ikke hver gang jeg går forbi en; jeg bor tross alt i gågata. Når sant skal sies, hender det jeg går en annen vei, for å slippe å si nei. Det gjør jo så voldsomt vondt i hjertet mitt.

Jeg har et ambivalent forhold til både det å gi og det å ikke gi. Det er så mange som mener at det er feil å gi til for eksempel rumenere, at jeg ikke helt hva jeg skal gjøre.

Men et kjøp av Gatemagasinet er aldri feil. Selv om det kanskje hjelper meg mer enn den jeg kjøper det av.

Det finnes dager hvor det er lett å skjønne hva som betyr noe.

Så hvorfor handle ting man ikke trenger? Køben og gode venner er nok!

Wooops! Jeg glemte meg bort!

– Hold meg våken!

Aw.

Shed a little light

Denne uken har jeg vært med på «godhetsuka» her i Fredrikstad. I grove trekk gikk det ut på at en gjeng samlet seg på kveldene og gjorde frivillighet, i form av praktisk bistand. Hus har blitt malt, vegger har blitt kledd, hager har blitt stelt og folk som trengte hjelp, har fått hjelp.

Mitt mest irriterende «typisk meg» må være at jeg aldri vil det jeg har planlagt. Selv om det er jeg som i glede har lagt planen, har jeg ofte mistet lysten når den aktuelle dagen kommer. Så da Pesh og jeg skulle dra for å jobbe frivillig, føltes det ikke helt frivillig likevel:

En av mine gode sider er imidlertid at jeg fort glemmer sånne tanker. Med én gang jeg er framme trives jeg godt i alskens arbeidstillinger, så lenge jeg er i godt selskap.

Selv om det i utgangspunktet var «praktisk bistand» vi skulle yte, tror jeg det viktigste for dama vi var hos, var å servere vafler og kaffe. Noe jeg finner både fint og fælt på en gang. Fint fordi jeg elsker kaffe og liker å slå av en prat med eldre mennesker, men trist fordi hun åpenbart ikke har nok mennesker rundt seg.

Drømmen hennes var å bli gammel sammen med mannen sin. De hadde lagt så mange planer, de skulle reise og endelig få pusse opp stuen, få inn nye vinduer, større, gjøre rommet lysere, skifte gardiner. De måtte jo ha vært der i tyve år snart. Men så ble han syk, og sluttet helt å puste. Han døde rett før han skulle bli pensjonist og endelig få mer tid til henne og det huslige stellet.

Jeg tenker at jeg vil holde meg til 80% jobb, smøre matpakke, ta med Peshen og en god bok til et stille vann så ofte jeg kan. Livet har mange dager, men å utsette de gode, kan være dumt.

Om alle ensomme eldre gikk ut på gaten og holdt hverandre i hendene, tror jeg de ville rukket flere runder rundt kolden. Jeg merker det i jobben på sykehjemmet; «velsignelsen» det er for noen å bli lagt inn. Mennesker, det var det visst lenge siden de så noen til. Praten er viktigere for dem, enn at sårene de har på de utslitte beina blir skiftet til riktig tid, synes de. Det er rart å sende hjem slike pasienter. Tilbake til livet bak vinduet.

Neste gang Pesh foreslår at vi skal trå til og hjelpe noen, vil nok ja-et komme mer spontant.

#godhet2015

Andrea blogger

Stikkord: godhet

Én, alle, oss, dem.

Money, money, money!

Shed a little light