Da jeg var liten pleide vi å dra på sommerferie til min tantes bondegård. Hun hadde en skog, to tjern, en stor kornåker, kuer og en hund. Et paradis på jord. Det var to kilometer til nærmeste nabo og postkassen. Jeg elsket det.

Når vi skulle gå til tjernet for å ta morgenbad måtte vi gå gjennom åkeren. Det var ikke noe problem. Selv ikke for korte barnebein. Folk hadde gått denne veien i flere generasjoner. Tråkket ned strå og på den måten laget en sti. Selv om stien kunne vært rettere, ville det kreve mye mer energi å pløye seg ny vei gjennom åkeren enn å gå den eksisterende stien. Dessuten ville det kreve at man gikk den nye veien mange ganger. Ellers ville jo kornstråene bare sprette opp igjen like etter beina våre var kommet forbi. Den nye stien ville blitt borte.

Er det ikke sånn inni meg også? Sinnet mitt er en åker og tankene mine de stiene jeg går. Det er lettest å gå den veien jeg har gått før. Det gjør jeg helt automatisk. Det er veldig fint om de tankene jeg har er positive og sanne. Det er veldig dumt om de tankene jeg har er triste og vonde – eller usanne!

Jeg pleide å tenke at de stiene jeg gikk i hodet ikke spilte noen rolle. Det hersket en slags «fake it till you make it-holdning» i hodet mitt. Tenkte: Hvis jeg ser glad ut på utsiden, kanskje jeg faktisk blir det? Jeg overbeviste nok noen andre, men aldri helt meg selv.

Det er fortsatt noe i meg som tenker at jeg trenger en streng og sint stemme i hodet for å motiveres til framgang. Derfor er det litt vanskelig å holde seg borte fra gamle tankestier.

Noen ting må man forstå med kroppen. Jeg kan huske både tid og sted da det gikk opp for meg:

jeg blir ikke klokere av å tenke at jeg er dum,
jeg blir ikke flinkere av å tenke at jeg er dårlig,
jeg blir ikke snillere av å tenke at jeg er slem
jeg blir ikke mer verdifull av å tenke at jeg er verdiløs
jeg blir ikke tynnere av å tenke at jeg er tykk,
jeg blir ikke penere av å tenke at jeg er stygg.

Det kan være fint med en god sti gjennom kornåkeren. Man vil jo raskt ut i vannet! Enda viktigere er det å gå opp gode stier i sinnet. Det har alt å si for hvordan livet oppleves! Det krever litt innsats i starten. Men stien blir lettere å gå for hver gang man velger den.