Jeg er en forsiktig billist. Jeg er ikke den som lar meg hisse opp av at bilen foran meg kjører sakte. Det hender til og med at jeg blir glad om det er kø på vei hjem fra jobb. Tiden i bilen blir litt som en daglig telttur uten internett og mobil, og uten kontakt med annet enn det man ser og hører der man er.  Om P2 sender en spennende utgave av Salongen, hender det at jeg kjører en liten rundtur, for å høre programmet ferdig.

Jeg har aldri forstått meg på de som tuter og blir kjempestressa i rushtrafikk. Om man står fast, står man fast, uansett om man legger seg på hornet eller ei. Det er bare å gi slipp.

For min del blir bilkjøring stressende først når jeg har andre som sitter på. Jeg får  hjerneteppe vedrørende vikeplikt og forkjørsrett. Kjøreturen blir fort litt oppstykket når man stopper for bilene fra venstre også, bare for å være sikker. Når jeg henter Pesh, skifter jeg alltid plass til passasjersetet før han setter seg i bilen.

Etter å ha rygget inn i en bil en gang, har jeg fått helt skrekken for å parkere.  Jeg nekter å lukeparkere.  Hvis jeg skal et sted i byen, ender jeg ofte med å gå like langt som jeg kjører, for å få den parkeringsplassen jeg helst vil ha.

Jeg blir mer stresset av det som foregår inne i bilen, enn i trafikken. Om jeg for eksempel sitter på noen som «glemmer» å gire opp, eller lar være å gjøre det fordi det kommer en sving om 1 km, klarer jeg ikke holde en normal samtale.

Jeg kommer gjerne med forslag til hvilket gir jeg synes de skal velge.

Kjør pent! Gir opp!