Her om dagen forelsket jeg meg. Ikke i en ny mann, men i et fantastisk hus.
Jeg møtte det på Finn.no og falt pladask bare ved å se bildene. Det hadde alt. Det var høyt, stort, solid og trygt. Det var ikke så opptatt av å være moderne og hipt og kult som så mange andre hus er nå for tiden. Det var et hus som ville stå trofast i vær og vind. Gi oss ly og være vennen vår. Det var gammelt og hadde vært gjennom mye, og vi så at det trengte kjærlighet, pleie og omtanke … men at det ville gi minst like mye tilbake.
På visningen kunne jeg høre de framtidige barna mine gå på det knirkete gulvet og leke gjemsel i den store kjelleren med alle de små rommene. Jeg kunne se Pesh komme hjem fra joggeturen i nabolaget, der jeg stod og så ut av kjøkkenvinduet. Jeg så meg selv sitte en gammel gyngestol med en god bok.
I stua var det høyt under taket og jeg kunne høre glade mennesker samlet til jul, til bursdag og til en helt vanlig torsdagsmiddag. Pannekaker.
Jeg så et familieliv.
Om vi skal være med i budrunde igjen, skal jeg sørge for å ikke ha andre planer den dagen. Jeg tenkte i dag at det kunne være en god idé å sette på nye vipper mens budrunden pågikk. Så nervepirrende kunne det vel ikke være? Jeg liker ikke å vente, og om huset skulle gå til noen andre, ville det ikke skade å ha et sett nye vipper å glede seg over. Det pleier å hjelpe. Så jeg gjennomførte. Det skal sies at jeg pleier å være mer mindfull og oppmerksomt tilstede enn jeg var i dag.
Da jeg endelig var ferdig og kunne gå opp til Pesh, hadde noen bydd høyere enn vi håpet. Hadde ikke jeg hatt Pesh hadde jeg vært å se på luksusfellen. Jeg hadde «glemt» at jeg verdsetter å ha fri mer enn noe annet.
Vi hoppa av budrunden.
Én av oss ble letta, den andre ble trist.
Jeg savner huset. Og jeg tror huset vil savne meg.
-Aw
Andrea blogger 