«Alene» er et ord som inviterer til et dypt pust.
En mulighet til å se verden fra utsiden og seg selv med et ærlig blikk.

Alene får jeg sortert tankene mine.
Jeg trenger å høre mine egen indre stemme.

Det er best for alle at jeg får det sånn.

Alene blir et sted der den fortellingen jeg har fortalt om og om igjen til meg selv, krever andre ord og åpenbarer nye sannheter.

Hvem er jeg når jeg er helt alene?

Hvilken rolle spiller jeg da?

Én ting er sikkert:
Kroppen er annerledes bebodd når jeg er alene.

Alene bor jeg i kroppen mer som et spørsmål, enn et faktum.
Jeg er den mindre bevisst, og kjenner ikke så mye til den. Det er deilig!

Det hender likevel at jeg observerer kroppen når jeg er alene. Jeg kan kjenne en mild skam. Alene lar jeg nemlig beina og armene oppføre seg  mer tilfeldig. Når jeg spiser lager jeg smattelyder og har beina på bordet. Hvis dette er mitt egentlige jeg, er jeg usikker på om jeg ville blitt godtatt.

Mitt grisete alter ego:

Å være for meg selv kan oppleves totalt forskjellig fra én dag til en annen. Ingen annen relasjon varierer i stemning på samme måte.

Selv om jeg elsker å tilbringe dager og uker alene, har jeg ved noen anledninger blitt rammet av akutt ensomhet.
Noen dager er Facebook nok til å ødelegge stemningen.

Ordet alene kan gi assosiasjoner til en forestående trussel.
Frykt for å bli forlatt, sviktet og glemt. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg kan være alene før relasjonene mine dør ut.  En slags tanketest for hvor dypt vennskapet stikker.
Et eksperiment jeg aldri kommer til å gjennomføre.

Å være ufrivillig alene gir en helt egen følelse.
Ingen burde være det.

Likevel og heldigvis, har jeg oftere mangel på alenetid enn sosial kontakt.

Noen relasjoner holder seg dessuten godt,
selv om tiden mellom hvert treff blir lang.

***

Noen dager går i ett. Det hender at alenetid ikke lar seg ordne.
Da blir sosiale sammenhenger litt som å ha på en fuktig kløende strikkegenser, og jeg kan slite med å være tilstede.

Sånn er det med den saken.
– Aw.